Har du hørt om survivor’s guilt?
Det er som regel følelsen av skyldfølelse over andres død. Der du selv sitter igjen på denne jord, og føler på skammen over at du ikke ligger i bagasjerommet på en modifisert Volvo 240.
Sorgen over de som ikke lengre er, men og alle kroppslige sensasjoner knyttet til at det skulle vært deg.
For hvorfor ble det ikke deg? Hvorfor skulle akkurat du få bli, når den andre måtte forlate? Kunne du gjort noe annerledes? Du er kanskje også sikker på, at verden hadde vært et bedre sted hvis det hadde vært omvendt?
Følelsen av å aldri finne ro. Skyldfølelse uansett hva du gjør. Får du et barn? Tenk hvordan den avdødes barn hadde blitt. Hvordan foreldre de hadde blitt. Tenk hvis deres foreldrene hadde fått blitt besteforeldre istedefor.
Kanskje du prøvde å finne ro, i alt som har en nummende effekt. Røyk. Alkohol. Piller. Imens alle hvisker rundt deg. «Se hvordan han kaster bort livet etter miraklet der han overlevde.»
Mulig du forsøkte å ty til høyere makter. Tro på den allmektige. Han har svar der du har spørsmål. Men etter en periode, der du har knyttet hender ved sengekanten x antall ganger og tent hvert et lys i kirken. Så begynner håpet å dabbe av, og du sliter mer og mer med å holde troen. For uavhengig hvor mange prekener du lytter til, så minsker ikke smerten.
Kanskje du forsøker så hardt du kan å glemme. Samtidig som du sitter i sen selvtortur med en samvittighet som gjør alt den kan, for å huske hver minste detalj. For hvis du tillater deg å glemme. Så kanskje du bare burde ha det vondt. For hvilken person er du egentlig da? For når du overlevde, og noen andre ikke var så heldig. Hva gir deg da retten til å ikke være takknemlig for hvert jævla sekund av hvert minutt, time, dag, mnd og år som går? For vil ikke det være å skjende minnet deres?
Så kanskje du skal bli mor theresa? Gi og gi og gi og gi, siden du fikk? For hvis du ikke gjør det, hva venter deg dagen din kommer? Vil de stå beredt på andre siden av tunnelen for å jevne spillet?
Hva hvis det faktisk bare var deres tur, og ikke din. Hva hvis det var meningen at du skulle sitte med denne lærdommen og ikke samvittigheten. Hva hvis du egentlig skal leve livet uten skyld. Hva hvis de merkelig nok, men helt sant, bare har kjærlighet til deg fra andre siden. Og forsøker å vise deg det daglig. Vi trenger ikke se alt som kan minne oss om noen, som en negativ ladet ting. En ting, sang, sky, fugl, fisk, bilskilt etc. Kanskje det bare er deres måte å bekrefte himmelen, og ingenting mer. Kjærlighet, omsorg, støtte, til alt vi gjennomgår i vår lærdom her nede. Hvorfor skal den tanken ligge så mye lengre bak enn alt det grusomme.
Når jeg kanaliserer noen med survivor’s guilt er budskapet alltid det samme, og alltid like klart. Lev livet ditt med glede. Ingenting kunne vært gjort annerledes og alt ble slik det skulle. Og hadde det vært gjort annerledes, ville utkomme vært det samme.
Siste kommentarer