Hva er det som får en person til å mobbe en annen? Eller når verre er, at flere gjenger seg på en. Er det virkelig bare usikkerhet over seg selv, eller ligger det mer bak?
Kan det være kjedsomhet? Eller tilstanden hjemme som må gå utover andre? Er det kanskje så enkelt som at hotell cæsar ble tatt av kanalen for tidlig?
Mulig at noe av skylden også ligger i nature vs nurture. Det starter kanskje hjemme, for helt ærlig, vi voksne er ikke bedre. Det hjelper ikke på å hviske «har du hørt» annenhver dag. Selv om du tror du er flink å vente til barna er ute av åsyn, så er du nok ikke dyktig nok. Og så er det selvfølgelig de som gir seg blanke faen, for de gjødsler «standhaftige soldater».
Utrykket «it takes a village» har aldri vært mer sant. For uavhengig av de konfliksskye foreldrene, som gjemmer seg bak «hva mer skal vi gjøre», og de arrogante «mine barn gjør aldri galt». Så er vi et samfunn som skal fostre mindre krig i verden. Så her må priviligerte drittunger desverre vike. For jeg er ikke interessert i å sitte dement på aldershjem, og få slengt at det er min egen feil, siden det «feiler» meg noe.
Hva var egentlig galt i at naboen tok pøbelfrøet i armen, å geleidet hen hjem da egg ble kastet på vinduet. Eller at læreren kunne fysisk bryte opp en slåsskamp.
Nei. Verden utvikler seg mot at det finnes x antall avvikende skolesystemer og bydedyr, som får avgjøre om et fylke skal overdras til urfolket som lever etter reglen, mye vil ha mer og fanden fler. For i diskusjonen om fraflytting og bolyst, hjelper det nok ikke med bygdedager der bare etternavnet telles. Ei heller å tilrettelegge for lærere med angst og MBD, eller afrikanske menn med kulturelle innslag, som at autisme er et valg, og kvinner er skitne. Jeg har ikke behov for at min 13 års gamle sønn, skal fortelle at det de lærte idag, var hvis du ble opphisset av en dame på stranden, så måtte du hjem å mastrubere. Men det er jo selvfølgelig bare min personlige mening.
Så har ligger vel et viss ansvar på rektor som praktiserer byråkrati. Hvis det ikke ligger positiv anerkjennelse i en sak, så har han plutselig dissosiativ lidelse, der han ikke kjenner igjen verken mobbesaken eller underbuksa. Alt gjøres jo etter boken. Men ikke spør hvilken, for han kan aldri svare på neste steg når første, andre og tredje mislykkes.
Kanskje hadde det vært et bedre utgangspunkt hvis vi hadde puttet alle utskuddene på en øy for seg selv. Der ville værtfall jeg ha bodd, da det virker som utskuddene er de eneste som kjemper for en litt lettere hverdag, med nedgang i selvmordsstatistikken.
Nei. En skole for lærere med barn på skolen, som kan ha enerett til lærer garderoben etter svømming, for å antageligvis pudre stjerten før den plasseres tilbake på silkeputen. Og en skole for oss med diagnoser og annerledes klesstil.
Hva var egentlig galt med ordet nei? Gjennomskuet de oss? Dagen vi ikke lengre fikk gi de et klaps i bakhue, så forsvant fantasien for avstraffelse?
«Fikk du anmerkning i dag? Ta med tlf, nettbrett, ps5, xbox og fandens oldemor med deg på rommet. Du har husarrest.»
Nei.. Det er nok ikke mer vi kan gjøre. For langt nord til at kravene gjelds, og for passiv til å ta stand. Det er jo tross alt ikke ditt barn det gjelder. For hen bryter vel inn i urettferdig automatisk dagen det trengs. Det er vel ikke noe som må læres. For din samvittighet holder det vel med et hjerte i kommentarfeltet og tenning av virtuelle lys. Er det en liten bygd, kanskje du tilogmed fysisk dukker opp med en bukett.. Og når du gjemmer deg bak at ingen mistenkte noe, kan du bestemme om du vil legge skylden på deg selv, som ikke lærte barna ditt hva de skulle se etter. Eller om du vil skylde på barnet ditt som ikke grep inn hvis de visste om det. Survivor’s guilt er iallefall noe som kanskje burde være valg for godnatt historie, over den overformidlede vrien av noe pedagogisk riktig eller politisk korrekt.
Sliten ja. Oppgitt? Absolutt. Men det er fortsatt mitt barn, og det er alltid med jeg kan gjøre.
Siste kommentarer