Et barn trenger voksne.
Det er noe de vet, kanskje ikke bevisst, men det ligger i vår natur.
Det er ikke bare menneske, men pattedyr generelt.
Vi trenger de som er eldre, de som har levd lengre. For å vise oss hvor vi har ly, hvordan vi skaffer mat og hvordan vi beskytter oss.
Så kan du se for deg et barn som gråter. Å hver gang det gråter, blir det feks oversett eller får beskjed om å gå på rommet sitt.
«Slutt med det tullet, vi vil ikke være med deg hvis du skal være sånn.»
Dette skaper stress, å hjernen liker ikke å være stresset. Den er laget for å skape løsninger på problemene for å slippe dette. Så hvis ingen vil være med meg når jeg gråter, hva gjør jeg da? For jeg trenger disse menneske for å overleve.
Da prøver vi å smile, kanskje le. Jo det funket. «Det er så mye bedre å være med deg når du er blid.»
Da har hjernen laget et løsning på problemet. Eneste problemet er at det vi lærer når vi er ung, er fundamentet for resten av livet.
Da kan du ende opp med sånne som meg. En som smiler når alt gjør vondt, begynner å le når man egentlig vil gråte. Slår upassende vitser på de dårligste tidspunkt. Løper rundt som jokern.
Av og til venter jeg bare på at det skal klikke helt. At det blir likt slutten av filmen til Joaquin phoenix. Eller at alt slipper ut på samtidig og jeg ender som Harley quinn.
Vet ikke helt hva som er best.
Siste kommentarer