Skuespill

Karakterene jeg har spillt er mange.

Om det var for å ikke miste ansikt, eller for å beskytte meg selv eller andre.

For bare svake mennesker viser hva de føler. Å jeg er ikke svak.

Noen ganger pga tankene av å ikke være berettiget mine følelser. For det er så mye annet faensmakt her i verden, at andre har det verre. Så hvorfor skal jeg føle noe for spilt melk. Det er jo bare å tørke opp sølet og gå videre.

Rundt folk var jeg den som sang høyest. Hjalp til selv om jeg egentlig trengte hjelp selv, hørte på problemene og hadde bestandig gode råd. Jeg sa i fra til de det gjaldt, hvis de hadde såret mine. Jeg var morsom og hadde bestandig tid, hvis ikke laget jeg tid. Jeg tok vare på hus og hjem, barn og gjorde ærend.

Jeg var den som aldri sa nei, å ble sint på de som klarte det.

Jeg var den sterkeste. Den stae, den som aldri trengte å stoppe opp. Den som kjørte på natten for å finne min mor. Den eneste som kunne roe henne ned, når hun havnet i en psykose pga rusen. Jeg kunne tåle alt og ikke la noe gå inn på meg.

På jobb var jeg den som lærte raskere enn de fleste. Overrasket alle med at en jente kunne gjøre akkurat dette. Jeg løftet like mye, jobbet like lenge, var akkurat like tøff i kjeften og fleipet om andre kvinnfolk.

Jeg mistet meg selv, visste ikke hvem min person var lengre, hvem jeg var innerst inne.

De dagene jeg hadde tid, så ble følelsene for mye, tankene for bråketet.

Så jeg løp på fjellet og syklet milevis.

Hadde jeg meldt meg på iditarod, så er jeg sikker på at min hund kunnet trukket sleden alene og allikevel vunnet. Jeg kunne ikke stoppe, jeg kunne ikke føle på sinnet, angsten, sorgen, skammen eller frustrasjon. Jeg turte selv ikke kjenne på noe form for glede. Jeg var sikker på at da var det over, at jeg ikke ville klare å leve videre.

Så jeg stoppet ikke. Ikke engang da kroppen sa nok. Så jeg besvimte, gang på gang

Vi er laget for å kjempe eller flykte.

Når jeg aldri stoppet, så var det kroppen min som fortsatte å kjempe, jeg kunne klare alt. Bare jeg fortsatte å flykte fra følelsene. Jeg gikk med t skjorte i 20 minus, autopiloten slo inn og hjertet gikk som Dave grohl på trommer.

Men det er bare så som så hvor lenge det går. Vi er ikke laget for å være helt oppe hele tiden. Vi må hvile, lade batteriene, være fysisk klar til neste gang vi må kjempe eller flykte. Det er instinktivt, biologisk.

Så når man ikke lytter til signalene, tar hjernen over for å beskytte seg selv. Du besvimer. Du spiller død.

For hvis du aldri stopper, hvis «faren» aldri går over, så gjør kroppen det den kan for å overleve. For innerst inne vil vi ikke dø før tiden er inne.

Det er lov å vise svakhet, vise følelser. Det er lov å si at i dag trenger jeg tid til meg. For vi takler alle ting på vår måte, og din psyke er akkurat like viktig som andres. Hvorfor skal jeg sette meg selv til siden? Hvorfor kan ikke jeg være litt egoistisk? Hvordan skal du fortsette å være der for dine hvis du ikke er her selv? Å hvem skal ta vare på deg?

Det er en grunn til at du skal ta på din egen maske i flyet før du hjelper andre.

Overaktivering; kjemp eller flykt.

Anspent, uro, rastløs, utålmodig, vaktsom.

Overfølsom, irritasjon, sinne, gråt, høy puls.

Konsentrasjonsproblemer, stivne i frykt.

Problemer med å sovne eller våkne flere ganger på natten.

Underaktivering; spille dø.

Deprimert, mangel på glede og livslyst.

Klarer ikke bevege seg, tenke, føle.

Intens tretthet, søvnig, konsentrasjonsvansker.

Dissosiaserer, mister seg selv med feks du kan høre med ikke svare. Du vil gå men klarer ikke å sette den