Jeg føler selv at jeg sa det bra.
De første gangene var det kanskje vanskelig å finne riktige ord. Finne de riktige følelsene bak ordene.
For å forklare ting man ikke er helt sikker på selv er ofte komplisert.
Jeg stablet frem det jeg trodde jeg trengte. Av og til nesten den riktige følelsen til riktig ønske.
Hvorfor jeg tenkte som jeg gjorde, hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og hva jeg trodde kunne fikse det.
Men når sinne får deg til å le, glede får deg til å gråte og tristhet gjør deg nummen. Da er det ikke bestandig så lett.
Men jeg ga meg ikke.
Selv om jeg ikke gjorde meg forstått de første gangene. Selv om det var tøft å sette seg inn i min situasjon. Selv om det aldri var det jeg ba om. For jeg har aldri krevd at du skal forstå. Jeg ville bare at du skulle lytte.
Og når jeg ba om noe gang på gang. Å du bekreftet at du forsto. Hvorfor var det glemt når vi svingte hjørnet. Hvorfor prøvde du mindre og mindre. Hvorfor sitter jeg nok en gang å føler meg ensom. Hvorfor lærer ikke jeg.
Dette virker alt for kjent. Som en selvdestruktiv spiral jeg bare ikke klarer å holde meg unna.
Jeg fortsetter å prøve. Å ønske. Å fortelle hva jeg trenger. Men stemmen brister litt mer for hver gang. For jeg vet egentlig at det er bare jeg som lytter.
Siste kommentarer