Omsorg

«Du kan jo ikke være en god mor.

Hvordan vet du hva du skal gi en annen når du ikke har opplevd det selv?

Du som ikke har hatt stabilitet, trygghet og kjærlighet. Hvordan skal du videreføre det?»

Jeg vet hva jeg manglet. Ennå den dag i dag kjenner jeg på en tomhet.

Jeg husker hva jeg hørte, følte og tenkte. Jeg vet hva som skremte meg, hva som manglet.

Det er ingen problem å gi omsorgen man ikke fikk, når det ligger så latent hva som skulle vært.

Jeg snakker til mine barn på en måte de forstår. En ærlighet som ikke skremmer.

Det finnes alltid en forklaring når de ønsker det.

Jeg sier unnskyld hvis jeg har vært irritert eller sint. Noen ganger gråter jeg og forteller at det er faktisk greit. Jeg hjelper til med lekser og leker teselskap.

Jeg har rimelige grenser og setter foten ned på en bestemt måte, uten at det skaper frykt. Jeg gir forståelse for deres problemer, og lærer de rett fra galt. Jeg klemmer og synger sanger, forteller at jeg elsker dem hver dag. Til månen og tilbake. Jeg lar de bake med meg uten å miste tålmodigheten.

Selvfølgelig finnes det dårlige dager, der jeg kunne spist tapeten av veggen. Men jeg er oppegående nok til å gå ut for å telle til ti.

Noen blir hva de opplevde, men noen lærte å.