Du som bestandig er der.
Du som tar meg i mot, uansett hvilken etasje jeg hopper fra.
Har jeg en dårlig dag så er det som regel deg det går utover.
Du kan bite i fra deg du og, men du klarer aldri å nå mitt nivå.
Så her sitter vi. Pga deg. For hadde ikke du vært her for oss begge, så hadde det aldri fungert.
Du er min stødigste stein. Min sjelvenn, i fortid, i dette liv og i framtiden.
Du som har lyst til å skjønne meg, selv om du noen ganger ikke kan gjøre annet enn å riste på hodet.
For jeg vet hvor vanskelig, sta, kranglete, komplisert, ubalansert og umedgjørlig jeg kan være.
Men du klarer selv i de vanskeligste tilfellene å la meg se meg igjennom dine øyne.
Enkelte ganger kan jeg tenke at det må være noe feil med deg, siden du pakker ut av mine kofferter, og ennå er her. Men du klarer å se igjennom tåken, selv når pålandsvinden treffer. Å det vil jeg være evig takknemlig for. For et liv uten deg kjære, er ikke verdt det.
Ja, jeg kan vri sinne, tårer og snørr ut av deg, men jeg ville bokstavelig talt vridd nakken av noen andre for din skyld.
Min omsorgsfulle, snille, problemløsende, sære, barnslige, trygge, søte, kreative, smarte, morsomme, kjekke, pene, positive, skjønne, nydelige, ufattelig sexy ektemannen min. (Som å er helt ubeskrivelig fantastisk bak soveromsdøren (pga meg) )
Siste kommentarer