MARERITTene

Ordet mareritt stammer fra mare.

En skikkelse fra norrøn mytologi og folketro. Maren blir beskrevet som en kvelerdemon, en som terroriserer dyr og folk som sover. I senere tid er det blitt brukt for å beskrive noen som maser.

Jeg sleit en god del med mareritt. Om barn jeg ikke kunne redde, tsunamier og forskjellige måter jeg døde. Ganske rett frem å tyde.

Men det gjør de ikke mindre ekkel av den grunn. Uansett hvor mye jeg skjønner når jeg våkner, så er det fortsatt alt for livlig når det pågår.

Hjertebank, svette, sinne, redsel. Ofte kunne jeg våkne av min egen gråt.

Spesiellt en drøm gikk på repeat. En drøm jeg kan huske helt tilbake til barndommen.

Jeg går rundt i en bygning. Det kunne bytte på å være skole, sykehus eller vanlig hus. Jeg prøver å finne utgangsdøren, men uansett hvordan dør jeg velger, havner jeg i en trapp. Og uansett hvilket trinn jeg tar, går det bare nedover. Jeg havner i en kjeller tatt ut av en skrekkfilm. Malingen flasser av murveggene. Lysene blinker. Jeg føler det er noen som følger etter meg. Det er ukomfortable lyder, og utallige dører. Febrilskt forsøker jeg å komme meg bort. Jeg er så redd at jeg vil gråte. Men uansett hvor hardt jeg prøver, så havner jeg alltid i samme gang. Med samme dør forran meg. Den banker å rister. Og jeg hører et monster og hyl på andre siden. Jeg stiller meg med ryggen mot døren, og føttene mot den andre veggen. Bruker all min makt for å holde det som er der på innsiden, og ber fader vår. For nå er jeg sikker på at jeg skal dø.

Jeg våkner med tårer. Kjeven min verker over å ha bitt tennene sammen, og jeg har blodansamling på innsiden av hånden etter å ha strammet knyttnevene.

Jeg drømte samme drøm i så mange år. Og enkelte ganger var jeg så nervøs for å sovne at angsten tok meg, og jeg kunne få panikkanfall.

I senere tid, etter både psykolog og hypnoterapi. Så fikk jeg hjelp av mine hjelpere i en meditasjon. Når de mente jeg var klar, tok de meg med til denne bygningen. Jeg bestemte da at jeg ikke skulle være redd, utad iallefall. Jeg åpnet døren, og trommevirvel, tada! Tekstbok traume. Der sto min far å hold mitt indre barn som gissel. Jeg løftet henne opp, ga henne til min hjelper, å forviste min far ut av bygningen. Så tok jeg å svabret gulvet, lukket døren, å satte fyr på bygningen.

Siden har jeg ikke drømt det samme. Nettene mine har vært roligere, (bortsett fra at de døde er blitt mer høylytte) og jeg dissosierer ikke lengre.

Men i natt, med tankene om denne bygningen så langt bort som overhodet mulig. Så står jeg plutselig i gamle trakter igjen. Her har mine hjelpere altså vært å slukket brannen, og hengt presseninger opp der dørene skulle vært.

Jeg visste at alt ikke var prosessert, og jeg mirakuløst «kurert». Men jeg var liksom ikke helt klar for mer skyggearbeid riktig ennå. Hele plassen gir meg angst nevrose, og det eneste jeg gleder meg til er å våkne.

Noen mareritt kan forsvinne, med å få forståelse og kontroll på visse aspekter i livet. Men så er det som ikke kan fikses, det du ikke kan gjøre noe med. De tingene som blir liggende som en mare.