Er jeg god nok?

Man kan gå ut døren en dag å føle seg som en million.

Fornøyd med klærne og kroppen. Kanskje håret ligger akkurat som det skal. Gleden bryter igjennom og du bare må smile til deg selv i speilet.

Denne dagen må bare bli bra. Denne følelsen kan ingen ta fra meg.

Men jo.

Jeg kan legge en demper på meg. Jeg kan ødelegge en perfekt dag. Jeg kan la det gå inn på meg.

Du kan se det når ansiktsuttrykket forsvinner. Når latteren stilner. Når blikket glir vekk og kroppsspråket blir erstattet med en slags tomhet.

Den tunge tåken brer seg som en dyne over meg, og jeg er fanget i min egen personlige shitstorm.

Sinnstilstanden av å ikke være god nok kommer krypende.

Det kan være en sang på radioen som minner om en situasjon. En reklame på tv’en der en person minner om en annen. Et værskifte. En lyd. Uavhengig av hva som fremprovoserer, så er utfallet det samme. Tankene eller kroppen som hinter til den gangen du ikke følte deg god nok.

Så begynner det å spinne ut av kontroll.

Hvorfor orket jeg å prøve i dag. Sminken kunne jeg vært foruten, klærne hadde sittet bedre på noen andre. Alt er bortkastet på meg allikevel. Se hvordan jeg ser ut. Hva er poenget, hvem tror jeg at jeg er. Hvem prøver jeg egentlig å lure.

Nei! Det er ikke greit. Hvorfor skal jeg rakke ned på meg selv? Det er vell mange nok som har gjort det fra før. Jeg fortjener ikke det. Hvem skal heie på meg hvis ikke jeg gjør det.

Nei jeg jobber ikke, men jeg har vell for faen jobbet nok for både meg og deg. Jeg har løpt fjorten runder rundt Usain bolt for å tilfredsstille andre. Nå er jeg sliten å fortjener å hvile, fortjener å fokusere på meg.

Nei jeg har ikke vært med i miss norway. Men det er ingen som ligner på meg, ingen som har mitt smil, mine øyne eller min utstråling. Jeg er egentlig veldig pen. Pluss at jeg kan bygge mitt eget hus og slakte min egen mat. Hvor mange kvinnfolk kan gjøre det uten å ødelegge sminken?

Nei jeg har ikke vært en helgen hele mitt liv. Men jeg har lært av mine feil, vokst sammen med alderen min. Jeg vil aldri bli Albert einstein eller medlem av mensa, men jeg er fortsatt rimelig smart.

Ja jeg har kanskje en diagnose, men jeg som menneske stopper ikke bak bokstavene cptsd. Jeg er ikke en levende lærebok for hvordan ting ikke skal gjøres.

For jeg er hjelpsom og nevenyttig. Sta og forståelsesfull. Proppet av kunnskap og innehar mye empati.

Jeg er en dyktig mamma og en veldig god venninne. En høvelig kokk og baker. Jeg kan sy, male, snekre, skape det jeg vil.

Så ja, jeg er bedre en god nok.

Ikke er jeg vanskelig å hvile øynene på heller.

Selvfølgelig er det de dagene jeg har behov for at mannen lager en flashmob. Eller tar frem boomboxen i klassisk say anything stil. Men jeg kan som oftest være min egen romantisk klisje.