2019 fikk jeg diagsone ME.
To veldig store bokstaver.
Cptsd, agorofobi, dissosiasjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Alle mange bokstaver, men alle ting jeg kunne kontrollere.
Som katastrofetenker og «hypokonder», så nevnte jeg mine tanker til legen. Men det skulle ta et år på datoen, med div tester, før hun spurte meg om jeg visste hva ME var.
Jeg tenkte mitt, og ba henne forklare. For du lærer fort hvem du må stryke med hårene.
Det skulle ta mange år med skyggearbeid, for til syvende og slutt, akseptere meg selv. For det er som regeln tanken om deg selv, igjennom alle andre, som gjør at du føler deg mindreverdig.
En autoimmun sykdom som ingen ser.
Det er jo bare å ta seg sammen, alle føler det slikt på et viss tidspunkt. Alle er litt slitne iblant. Det er jo bare å tenke positivt. Energi avler energi, du må bare ut å gå.
Du føler på latskapen som alle ser, du føler på skam, du føler på mindreverd.
Energitilpassning og ny diett. Det er ingen kur, og forsåvidt ingen råd eller veilledning som passer for alle.
Enkelte dager kan man sove 7 timer, enkelte dager trenger man 15-23 timer.
Frykten som går i mot alt man har lært ang kropp og fysikk. Frykten for statistikken.
Nå var det noe jeg ikke kunne kontrollere, nå var det stopp.
I alle år hadde jeg prøvd å unngå mine tanker, men nå hadde jeg ikke noe valg. Uavhengig av hvor hardt jeg forsøkte, så kom jeg meg ikke opp av sengen. Uansett hvor mye jeg ville, kunne jeg ikke engang løfte kaffekoppen.
Jeg var tvungen til å sitte i egene tanker, egene følelser, kjempe mot egene demoner som jeg i så lang tid hadde forsøkt å rømme fra.
Jeg hørte mine nærmeste som minnet meg på hvor lite jeg var verdt, og denne gangen kunne jeg ikke engang forsøke å motbevise dem.
Alle mine svar som tidligere hadde fungert, var til ingen nytte. Så jeg leste meg opp. Og trente meg opp. Jeg begynte å jogge i det små, til jeg klarte mer og mer. For å så ta et steg for mye, å ramle tilbake.
Jeg skjønnte ikke hva som var grunnlaget, det var vell andre enn meg som drev mer rovdrift. Men uansett diskusjon med andre siden, så ble det ike bedre.
Jeg banket og dro meg selv i alle rettninger. For dette kunne vell ikke være noen andre sin skyld enn min. Og at jeg ikke ble bedre, så klart måtte det være noe feil med meg.
Til slutt måtte aksepten ta sin plass, og jeg måtte ta et etterlengtet hensyn til meg selv.
I en god stund har det gått bra. Jeg fikk en hensikt med livet tross alt, og det spirituelle har holdt mål. Men i kveld gikk vi ut. En god middag med bedre folk, og en tur på den lokale puben for å nyte det som anses som anstendige toner. Jeg tar en kald, og danser med mannen min. Han blir litt for kaldt, og innser ikke at jeg har nådd min grense.
Men det er greit. For jeg er flink. Jeg kjenner han, og kan si stopp. Til en eldre mann spør om jeg vil danse. Selvfølgelig sier jeg ja. Og jeg danser som at norske talenter observerer.
Etter dansen, så føler jeg på en sorg. En sorg jeg ikke har kjent på lenge. En sorg over å være andpusten. Over å føle meg utslitt, over å føle meg utilstrekkelig.
Etter alt arbeidet, etter alle disse årene, så skal dette igjen komme til overflaten nå?
Jeg tar halen mellom beina, og går til hotellrommet alene.
Det er aldri så vondt at det ikke er godt for noe.
Siste kommentarer