Tullsinne sa dem.
Hvorfor er du så sint, du får jo alt du peker på. Jeg vil ikke være med deg hvis du skal være sånn, gå på rommet å kom ut når du er blid. Slutt å vær så sint, det var ikke så ille. Kanskje du skal snakke med noen å få kontroll over sinne ditt.
Vet du at sinne ikke er en følelse i seg selv, men en bifølelse?
For hvis du tenker på det, så er du alltid sint av en grunn. Enten du er feks sliten, redd eller lei deg. I mitt tilfelle så var det, og kan ennå være, følelsen av urettferdighet. For innerst inne, uansett hvordan selvtillit du har, uansett hvor liten du føler deg. Uansett hva andre mener. Så er sinne den delen av deg som vet bedre. Den delen som føler på urettferdigheten, og som ennå klarer å si i fra, uavhengig av hvor sliten du er. Den delen som vet at andre ikke kan bestemme over mine følelser. Så neste gang jeg er sint, skal jeg kjenne etter hvorfor, og si takk til sinne.
Takk for at du stiller opp for meg der ingen andre gjør det.
Siste kommentarer