«Der er to ting i verden du ikke kan unngå, det er å dø og betale skatt.»
For vi vet alle at dagen kommer. Enkelte ting her i livet er uunngåelig. Men når vi sitter vis á vis venninnen vår, og snakker om hvem som egentlig skulle vært kåret mest sexye mann. Da streifer ikke den tanken oss like hardt.
Og når vi sitter på dødsleiet til bestemor, føles det mer naturlig enn skummelt.
Ideen om at vi skal slutte å eksistere i denne kroppen, blir bare litt for stor. Og hvis tanken er der, utarter den seg som regel som dødsangst.
Hvis du har opplevd mye død, eller en traumatisk eller plutselig bortgang. Så kan man sitte igjen med redselen om at historien skal gjenta seg. Eller at man sitter med minnene om en person, som ble mindre og mindre. Du så hvordan kroppen sviktet. Du la merke til at de var lite tilstede i eget sinn. Du kunne ta på deres redsel eller kjenne smerten igjennom øynene.
Det skaper en viss traume, eller iallefall en usikkerhet.
For uansett tro eller livssyn, tror jeg alle funderer en eller annen gang over hva som kommer. Hvordan det skjer, når det skjer. Hvordan det føles, hva kommer etterpå. Og har det eskalert til dødsangst, er det jo fordi ingen kan garantere oss noe. Man ligger våken på natten, redd for stillheten, redd for usikkerheten, redd for å sovne i frykt for å ikke våkne. Ber på sine knær om å få våkne. Et håp om at på et eller annet vis, skal man få lov til å kontrollere utfallet. Hjerte banker, sliter mer og mer med å trekke pusten, for å kave seg selv opp til en ny ide om at nå er siste time kommet.
Det hjelper jo ikke, men logikken i det får det heller ikke til å forsvinne.
Og enn hvis du får beskjeden du frykter mest. Selv om du er tilfreds med livet og er «klar» for å dø. For er vi egentlig noen gang klar. Er det å være klar, samme følelsen som å ikke ha livsgnist lengre, en følelse av likegyldighet? For vi skal dø når vi er ferdig med å leve, og er vi ferdig med å leve, må vi jo være tilfreds. Men viss du ikke forventer å skulle dø ennå, klarer du å komme dit med et tilbud om samtale med presten. Eller lever du i frykten, fram til siste minutt, der noen tar valget for deg. Når noen sier at de er klar, er det for at de ikke har noe valg, eller er de virkelig det. Og redselen for å gå, er det usikkerheten rundt døden og tiden etterpå, eller lider man bare av fomo? Eller er det for at man mister kontrollen for de som er igjen?
Antageligvis alt ovenfor. Uavhengig er det en ekkel følelse. Selv for meg, som har vært en tur «hjemme». For jeg er fortsatt en del menneske, med menneskelige tanker og ego.
Siste kommentarer