Du får ikke mer enn du klarer å håndtere.
Det virker overveldende i blant. Den ene utfordringen etter den andre traumen. Ditt eget personlige shit show, som forøvrig skal kalles et liv.
Jeg vokste opp i noen turbulente hjem, og en litt urolig periode derpå. Det var alkohol og rus hos mine nærmeste. Det var vold og seksuelle misbruk. Psykiske lidelser og pleietrengende. Mye dødsfall og selvmord. I mine første 16 år, flyttet jeg skole 8 ganger og i mellom 15-20 hus. Uten å være i fostersystemet. Jeg ble mye mobbet, og var i store deler alene.
Den gang da var det vanskelig å forholde seg til gud og en høyere plan. Og etterhver som jeg ble eldre, og min far preket mer om bibelen. Så var jeg sikker på at jeg var en av vår tids største syndere, og min høyere plan var straff.
I ettertid er jeg oppriktig takknemlig. For jeg vet nå hvorfor jeg opplevde disse tingene. Og jeg vet hvorfor jeg ikke fikk en hjelp jeg merket da.
Alt jeg måtte gjennomgå, var for å kunne hjelpe andre. Og jeg måtte ha disse opplevelsene, lære meg hvordan jeg skulle takle utfallet, heldbrede meg selv. Før jeg igjen kunne bruke det i healing. For healing er en type energi arbeid. Og hvordan skal jeg kunne hjelpe deg, hvis jeg ikke kunne hjelpe meg selv. Hvordan skal jeg vite hvordan energi du trenger, uten å kunne gjenkjenne energien jeg brukte da. Hvordan skal jeg vite hvordan du har det, hvordan sorg, misbruk og ensomhet kjennes ut, hvis ikke jeg har gjennomgått det selv.
En ting er å snakke med noen, og føle sympati for hva de gjennomgår. Eller sitte som psykolog å vite alt, for at du har lest en tekstbok. (Nei, jeg sier ikke at jeg vet bedre enn terapauten.) En annen ting er å kunne kjenne på empati. Å kunne drukne i skoene til noen, for du vet nøyaktig hva de gjennomgår.
I øyeblikket, da jeg følte meg mest alene. Så hjalp de meg selv om. En kveld, satt jeg i en hytte. Jeg husker ikke så mye mer, annet enn at jeg var med min søster og hennes daværende kjæreste. Jeg tenkte på hvorfor rus var en så stor del av familien, og kanskje den kunne hjelpe meg på et vis. Så startet en film på tven. Netter i new york, med leonardo dicaprio. Jeg tenkte aldri mer tanken. Og ennå den dag i dag, blir jeg fysisk kvalm av tanken. Og jeg tror ikke det er en tilfeldighet at 3 av mine nærmeste tok overdose.
Jeg fikk ME for at jeg ikke lyttet når åndene forsøkte å roe meg ned. Jeg var sengeliggende, med store problemer når det kom til å løfte kaffekoppen. Men sakte men sikkert, kom jeg til et fungerende nivå, når jeg begynte å studere det spirituelle. Jeg er ikke helt frisk, men det er for at de kjenner meg bedre enn meg selv. Hvis jeg hadde hatt mulighet, så hadde jeg antageligvis sprunget maraton istedenfor.
Og i de siste dagene, med oppussing av hus, og uten mulighet for hjelp av venner og familie. Så har jeg gjentatt meg selv noen ganger. «Når vi er ferdig, trenger jeg å sove iallefall en uke.» Og hva skjer? Jo, jeg forflytter meg fra huset til garasjen, og foten svikter under meg. På rake bakken tråkker jeg over, og river et ligament i ankelen. Doktorens behandling, du må ligge i ro, med foten hevet i en uke. Før du forsiktig kan belaste den.
Tilfeldighet og urettferdighet tror jeg ikke finnes på andre siden. Alt har en grunn, selv om vi ikke ser den igjennom tåken. Men bare vent til solen skinner.
Siste kommentarer