La de døde være dø.
Ikke plag de døde. Når de er gått bort, bør de få hvile i fred.
Uansett hva du tror, så er det ikke akkurat som jeg går 24/7 med et miniatyr ouija brett på innerlommen. Jeg velger ikke hvor, hvem eller hvorfor. De kommer de som kommer, og min oppgave er da å videreformidle, om det er en sjel eller en smerte. Nei, jeg er ikke så flink til det. For det er ufattelig mange måter ansiktsmusklaturen kan bevege seg på, mer enn du skulle tro. Så selv om, må jeg tenke meg to ganger om før jeg går bort til deg. Ja, det er noen som vil formidle noe, og ja det er en oppgave jeg har sagt ja til. Men jeg er fortsatt en del menneske. Så jeg er veldig redd for å skuffe deg eller ta feil.
Jeg vet hvor mye healing eller kanalisering betyr for deg. Jeg kjenner igjen følelsen av forventning og nervøsitet. Jeg kjenner sorgen din, og tankene om at dette kanskje bare er bullshit. Jeg vet hvor mye det kan hjelpe, eller hvor skuffet man kan bli. Følelsen av frustrasjon og håpløshet. Eller hvor mye det kan trigge hvis man bruker feile ord.
Så hvis du tror jeg har mesiah kompleks eller prøver å manipulere deg inn i min kult, guess again. Jeg ønsker verken å tvinge på deg min tro, ødelegge dagen din eller på en eller annen måte, leve ut mine sadistiske fantasier.
Så kommer gjerne spørmålet om det etiske rundt det hele. For noen tar betalt, andre henger diplomet på veggen for utført kurs, og enkelte mener at folk må velge selv med å bestille time. Jeg tenker som så, at hvis vi alle er enig om at åndeverdenen vet best, og vi får svar på alt når vi kommer hjem. Hvorfor skal jeg da sette spørsmålstegn ved at de kommer til meg når de gjør. Ja, jeg kan sikkert jorde meg og trekke ned rullegardinen. Men som jeg opplever det, så gjør mine hjelpere det for meg. Hvis det er noe de ikke mener du skal vite, så får jeg ikke svar på det. Og skal jeg ikke kanalisere eller gi healing til deg, så skjer det faktisk ingenting. Itillegg er jeg såpass heldig at jeg har fått uføretrygd. Vi tenner ikke sigaren med tusenlappen, men jeg trenger ikke i pose å sekk. Og til dags dato, er det ingenting negativt som har kommet ut av det. Så da sier jeg, you do you.
Det er heller ikke «min» gave, men min livsoppgave. Og det er ikke farlig å ta kontakt. Ingen får vite det, hvis ikke du forteller det selv. Du snakker så mye eller lite du vil. Jeg kan faktisk ikke overføre negativ energi eller gjøre ting verre. Da hadde nok ikke du stått først i køen. Og det verste som kan skje, er at det ikke skjer noe. Jeg vet det kan være veldig vondt hvis det er en av få, eller siste utvei. Men kan det være verdt forsøket selvom?
.
Siste kommentarer