Det er mye forkjellige meninger om hva som rører seg imellom himmel og jord.
Spesielt fokus på ondskap og gjenferd.
Jeg personlig tror ikke på spøkelser.
Jeg tror på faenskap, men bare på et menneskelig nivå. Ondskap er noe som ligger i egoet vårt, ikke på den andre siden.
Jeg tror ikke på at en sjel går igjen i et fremmed hus. Den dagen jeg dør, vil jeg være med mine kjære, ikke navnløs borti gata.
Jeg tror på muskelminne i nye, så vell som gamle bygninger. Hvis det har skjedd noe vondt, så kan enkelte personer få et innblikk i det. Men det er ikke fru halvorsen som kommer for å ta alle som krysser en viss grense.
Jeg tror ikke på at noen må ledes inn i lyset. Den dagen vi skal hjem, så står våre kjære og våre hjelpere å venter på oss.
Jeg tror ikke noen er ute etter å gjøre oss noe. Ja det finnes historier om flaksende kasseroller og folk som er dyttet ned trappen. Men det er like mye menneskelige perspektiv som det er episoder. Vi har vokst opp med skrekkfilmer og andres meninger. Vi har en hjerne som gjerne trekker beslutninger på vegne for oss. Vi blir skremt av ting vi ikke kan se eller ta på. Ja, noen sjeler er mer høylytt enn andre. Men som jeg opplever det, kommer de gjerne frem med personligheten de innhadde på jorden. Så var det bråkete, vil de bråke mer. Det er for at vi skal kjenne de igjen, for å så kunne ta imot beskjeden de har til oss. For når de har gått over, uavhengig hvor «stygg» de kunne være når de levde. Så får de se livet gjennom våre øyne, for å kunne se hvor det gikk galt, og hva de lærte av det. Og mange ganger da, vil de komme tilbake for å ta ansvar, for at du skal kunne leve ditt beste liv.
Der folk kan sverge på å ha blitt slengt veggimellom, kan det å være at de har kjent energien nært. Og rett og slett blitt nervøs, for å så snuble fot på seg selv. Det er to sider av en sak, og blir vi trigget på et eller annet vis. Så husker vi ikke klart etterpå, eller hva vi faktisk gjorde, det millisekundet øyeblikket varte.
Det er å mange ganger at man flytter fra en plass til en annen. Og merker da en energi som man ikke gjorde tidligere. Da er det lett å konkludere med at det er noe i den nye leiligheten. Men i realiteten, så er det dine nærmeste eller en hjelper, som gjør seg kjent. For i den delen av livet ditt, i den overgangen, så trenger du ekstra støtte. Og selv om dette er noe jeg vet, så kan jeg å skvette en skvett, hvis jeg våkner kl 3 av at onkel våker over meg.
En traume kan og gjøre en ekkel opplevelse litt verre. Følelsen av urolighet for noen du ikke ser, kan trigge alarmsentralen, pga hodet trekker konklusjoner basert på tidligere opplevelser.
Orber på bildet, skygger i trappen eller lyder på babycalln. Alt er sjelen som gjør seg kjent. Men oppfattes og lettere av barn og dyr. For de er ikke prakket full av «logikk» ennå. Sløret mellom dem og åndeverden eksiterer ikke, så de kan gjerne se og høre. Barnet gråter på rommet og peker mot hjørnet. Men i hverdagen så gauvler hun like gjerne til barnehagetanten som du ser klart som dagen. Og hunden knurrer mot samme bildet, 4 ganger om dagen. Kanskje tante har en tilknyttning til dette bildet, og vil gjøre seg kjent med å stå vedsiden av det.
Du kan rense huset, og det funker som wd40 på en gammel kontorstol. Men det er kanskje for at en som ser, har endelig kunnet overbringe den beskjeden som de har ventet i 17 år med å si. Og av en eller annen grunn, så leder salvie vei.
Du kan be pent selv. Si at du har merker nærværet, men ønsker at de gjør seg kjent på en mindre ubehagelig måte, en som ikke skremmer deg. Og hjelper ikke det, kan du ringe et medium. Du kan ringe meg med, jeg prøver gjerne, men kan ikke love noe.
Siste kommentarer