I en verden preget av, det som virker som mye hat og komplekser. Så ønsker mange å være en del av løsningen.
Om det er av redsel for morgendagen, eller eget udiagnosert diagnose er sikkert individuelt. Men uansett ikke så nøye, så lenge vi sikter mot samme målstrek.
Er det søppelplukking, oppfinnelser, utdannelse mot politikken. Alt har en verdi i det lange løp, og jeg tror alle kan være enige om at setningen, «jeg er bare et menneske, mine handlinger betyr ikke noe». Den er så tynnslitt nå, at vi ser rett igjennom.
Jeg har og hatt ønske om å frigjøre verden fra det karmiske hamsterhjul. Og i en periode av livet mitt, kanskje mye for at jeg trengte å se min egen verdi igjennom andres øyne. For uansett hvor medmenneskelig man er, så er vi som en hund med et kjøttbein. Du trenger ikke være mann for å leke helikopter. Klapp på hodet og flink bisk, og vi logrer nesten så vi letter. Nei, vi liker ikke å innrømme det. Vi har jo lært om ordet ydmyk. Så vi må pumpe litt ekstra blod opp i kinnene, og minne andreparten på at det var så lite.
For å sitere Joey Tribbiani; «There is no such thing as a selfless good deed».
Men etter tåken rundt øynene har lagt seg, og man våkner fra dagdrømmen. Så innser man at musketerene kanskje hadde et poeng. En for alle, og alle for en. Det er ikke en skam å verken innrømme, eller å be om hjelp.
Ja, det føles veldig godt å få en god tilbakemelding, og jeg har lyst at mitt indre barn skal lese det. Men selv med viten om at jeg «bare» er en liten del av løsningen. Så er jeg fornøyd. Selv uten gode ord i retur. For har jeg klart å gjøre dagen bare en smule bedre for en person, lever jeg resten av livet på det. For kanskje den personen redder dagen i morgen?
Siste kommentarer