kjærlighet?

Vi har flesteparten en eller annen form for tikkende hormon bombe, og er på stadig søken etter en partner.

Kanskje kjøpe hus, giftemål og så barn.
Og plutselig er framtidsutsiktene å overleve fram til neste ferie, for å få fri fra kjøring til fotballtrening og toro middager. Men hva når det begynner å rakne i sømmene? Hva skjer når enden ikke var så god. Å hvordan inspisere gresset på andre siden, uten å risikere tørke på din egen plen.

Når vet du at kjærligheten er nok. Og hvordan vet du at det er kjærlighet i utgangspunktet. Tanken er som så, hvis det er flere gode dager enn vonde, så er man på rett spor. Men hvis tvilen er der, vil kanskje ikke et liv med kun fantastiske dager være nok. Og hvis du vet at det rette valget ikke ligger her, hvordan bryte ut?

Kanskje er det økonomi, muligens barn, eller sykdom som holder deg tilbake. Tanker om å starte på nytt etter så mange år. Redselen over å takle hverdagen alene. Frykt for hva andre vil si. Er det lettere å lukke øynene for hva som kan være? Det er jo tross alt dette alle andre drømmer om. Å så skal du gå, uten en gyldig grunn. Forlate tryggheten. Nei, en dag til. Et tegn til.

Du vet at du ikke vil klare å opprettholde fasaden for alltid. Men for nå må det gå. Kanskje det bare er en midlivskrise, kanskje du egentlig har det bra. Det er bare eventyrlysten som spiller deg et puss. Mulig en ny hobbi vil dempe tankene.

Intuisjon. Magefølelsen. Den lille stemmen. Instinktet. Den er ikke kun til engangs bruk. Bare du vet hva som er rett for deg. Er livet du har nå, verd å ikke utforske det som kan bli?