I store deler av mitt liv, har jeg vært omgitt av rusmidler.
Der var både alkohol og tyngre stoffer i min oppvekst. Og i voksen livet var yrket jeg hadde lengst, drosjesjåfør. Jeg kjørte rundt på en liten øy, der du feiret med en fredagspils. Tok en øl eller 14 etter fiske. Etter skoledagen var over. Til fotballkampen. For at du var værfast. For at veien endelig var åpnet. Trygda var endelig kommet inn. Ja, du tar poenget. Itillegg kunne jeg få tlf om at min mor og tante var borte på 3. dag, og det var på tide de kom hjem. Så da kunne jeg bruke ettermiddagen på å hente de, ut fra et velkjent hus, jeg absolutt ikke ville de skulle være i for lenge. For å så få de hjem, for å sitte med min mor, i det hun gikk inn i en psykose, flashback eller pustestopp.
Jeg forbannet ofte søskenene mine, da ingen ringte dem. Jeg fikk høre at de hadde nok med sitt.
I ettertid, da støvet fra flink pike syndromet hadde lagt seg. Vet jeg jo at jeg kunne drefset mobilen midtfjors. Men samtidig har alt «maset» gjort meg betenkt. Jeg har fått gått igjennom prosessen, med tanker og følelser knyttet til andres belastninger.
Ja det har slitt på meg. Men jeg vet det også har tæret på mine nærmeste. Det var en grunn til valget.
Ja, jeg velger å bruke ordet valget. For det er en avhengihet, en sykdom. Men det er en grunn til at noen er mer disponert for det en andre. For vi gjør jo ikke kroppen vår vondt, uten at det er en større smerte vi forsøker å drukne. Det kan være traumer. Det kan være indre uro. Bekymringer. Gruppepress. Uansett, noe som bråker mer enn viljen til å slutte. Men det er vell ikke vår rett, til å dømme noen nedenom og hjem igjen av den grunn.
Vi har alle våre byrder. Om det er den ene røyken, på datoen for mors død. Sjokoladeplaten du ikke klarer la ligge på kvelden, til tross for dietten. Kanskje du renner til gymmen 4 ganger daglig. Mulig du har brukt sovepille hver natt siden du var 17 år. Eller kanskje du bare har en intenst trang til å diskutere med gud å hver mann.
I dag er vi såpass opplyst at vi vet hva diverse gjør med systemet vårt. Men av en eller annen grunn, unnskylder vi en pakke petterøs mild, tilsatt det ene og andre, mer enn en annen naturlig femkantet tobakksplante.
Nei, jeg tillater ikke slikt i mitt hus, eller i nærheten av mine barn. Min største avhengighet er 1mg melatonin 2 ganger i året. Men hvis andre har noe, de føler de trenger å døyve. Er det vårt bord å peke på? Det påfører jo ikke annet enn skam.
Nei, det er heller ikke rett når slike saker går utover uskyldige andre. Men jeg ser og den siden der behovet for å dempe innsiden, kanskje blir sterkere enn å imøtekomme andres behov. For skyggelapper har vell vi alle hatt på et eller annet tidsrom i livet vårt.
Hovedpoenget mitt er vell et ønske om at vi kan se mennesket i andre enden, selv om vi gjør det på avstand. Vi har alle vårt å bære. Hvilken ryggsekk naboen bruker, er like mye hans valg, som ditt valg om å fokusere på det.
Så her avslutter jeg med kardemommeloven.
«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.»
Siste kommentarer