I går startet jeg en meditasjon etter en lengre tørke. Dagene gikk fra meg, med alt som skal gjøres. Og da er det veldig lett å sette sine egene behov til side.
Under denne meditasjon, ble jeg fulgt inn i bestemors gamle hus. Jeg er et lite barn igjen. Og jeg går inn i det gamle minne. Inne i huset ser jeg meg rundt, alt er som jeg husker det. Jeg finner ikke noe nytt som kan gi meg svar på hvorfor jeg er her. Så jeg går ut igjen.
Men jeg føler at jeg ikke er ferdig, og en hånd tar min. Denne sjelen leier meg inn i huset igjen, og opp trappen. Jeg går inn på det første soverommet der jeg brukte å ligge. Der står min bestefar i vinduet å røyker. Denne mannen fikk jeg aldri møte. Han døde et år før jeg kom til verden. Men historiene tilsier at han ikke var en snill person.
Han forteller at jeg må ta mitt valg nå. Et valg om å bli gravid eller ikke. For jeg har ikke så lang tid igjen på å avgjøre det. Det mentale stresset opp gjennom livet har satt kroppen min i tidlig start av overgangsalder.
Han fortsetter med å snakke om hva han gjorde galt, hva han lærte, og at han er nå klar for å komme tilbake som mitt barn. For å gjøre ting annerledes. Han vil å komme tilbake med en gave, der han skal få praktisere mediumskap, å hjelpe andre.
Jeg sier jeg ikke er klar til å velge. Dette valget blir for stort. For jeg velger ikke bare for meg. Jeg tar et valg for hele familien min.
Ved å ta dette valget, kan det hende jeg velger bort en mor for de andre barna mine. En kone for min mann. Livskvaliteten jeg har igjen.
Så jeg gjør det jeg ikke skal gjøre. Jeg lukker ørene for den andre siden. Jeg sier at jeg nekter å ta valget alene. Gi meg et barn hvis jeg skal ha et barn. Blir jeg gravid, skal jeg ikke ta det bort. Men jeg går ikke inn for å bli det.
Bestefar gir meg et nikk, og jeg går ut derfra.
På vei ned, møter jeg bestemors kjæreste i trappen. Han går opp for å legge seg.
Jeg fortsetter, helt ned i kjelleren. Jeg vekker bestemor, tar henne i hånden, og hjelper henne ut av huset.
Vi går et par skritt bort i gaten, så snur jeg meg mot henne. Blåmerkene og blodet er borte. Hun står der i den gule kjolen jeg husker så godt, og ser ut som sitt beste selv. Hun smiler til meg, jeg gir henne en klem og våkner med tårer nedover kinnet.
Siste kommentarer