Hvorfor er det slik at mennesket noen gang ikke lar seg selv sørge?
Det er en naturlig prosess. Og den største feilen vi kan gjøre, er å sette en utgått på dato merke på sorgen vår.
Det er ikke opp til oss å velge når denne sorg perioden skal være over. Og det hjelper værtfall ikke å distrahere seg for å ikke kjenne på den. Eneste du gjør da er å utsette det uunngåelige. Å for å starte healingen må du ha sørget ferdig.
Om det er en sjel som har gått over. En person som såret deg. En du kanskje aldri møtte. Kan ikke du være lei deg?
Hvis du kjenner tårene presser på, hvorfor ikke slippe de til. Hva holder deg igjen fra å følge dine behov?
Hun fortjener ikke mine tårer. De såret meg med vitende vilje. Jeg møtte han aldri. Det passer seg ikke. Jeg kan ikke gråte mer enn de nærmeste.
Kjenner du på en sorg så er den reél. Noe som trenger healing ligger latent under overflaten.
Kanskje du trenger å sørge over et liv som har vært. Om det var ditt eller deres. Et liv som du ønsket men ikke fikk. Et forhold som nå ikke kan gjennoppbygges. Et ønske om forståelse.
Uansett hva det er som sprenger vei i tårekanalene, la det komme. Ikke utsett sorgen, healingen og lærdommen. Det som venter etterpå er absolutt verd det.
Siste kommentarer