utroskap

Hva som defineres som utroskap burde være opp til hver enkelt, evt hvert individuelle partnerskap.

Om det kan eller burde tilgis er og den det angår sitt bord.

Jeg tror nok og det kan være flere grunner til infidilitet, annet enn den klassiske «jeg trenger spenning». For bare at man ikke føler seg sett kategoriseres vell mer som en unnskyldning enn en begrunnelse.

Men hvis vi skal se nærmere på underliggende bevissthet, så er det vel en mangel. Tomrom hvis du vil, men mulig det blir for drøyt.

Mange tror jeg nok ikke ønsker å miste det de har. Men i øyeblikket kanskje prøver å dekke over en følelse av ufulkommenhet eller melankoli. Og desperasjon over å komme ut av en slik tilstand kan dempe dømmekraften. I bunn og grunn samme drivkraften til å ta seg en pille eller kanskje en flaske med noe som brenner i brystet. Vi blir bare ikke dømt på samme måte, for da sårer vi bare oss selv og ikke andre i dragsuget.

Eller kanskje personen aldri mente å være utro. De bare visste ikke hvordan de selv skulle komme seg ut av et dødfødt forhold. Følelsen av å ikke føle seg sterk eller verdig nok til å stå på egene ben. Så det startet som et vennskap, og eskalerte til utroskapskrykke, som kunne støtte deg på veien, så andre parten kunne ta valget om å hive deg på dør. For du var ikke kapabel til å forlate vedkommende selv.

Eventuelt så kan du kanskje føle deg mindre verdig enn partneren. Eller at partneren din vil «overleve» bedre hvis det er hen som får ta valget om å dra, enn å bli forlatt.

Kanskje du er destruktiv og ikke vet hvordan du skal leve i lykke og ro, for det var ikke det du ble bygd for i oppveksten. Det er kun den magevridende følelsen av å være utilpass som sitter riktig.

Jeg sier ikke det er den rette løsningen. Men ikke alt som alltid er svart/hvitt. Uansett er det ikke vårt synspunkt som skal tas med i beregningen. Uavhengig av hvor mye det kan brenne i skjennefingeren.