Misbruk

Vi hadde et godt forhold. Jeg følte meg trygg med han.

En typisk beskyttende storebror, terget meg mye som de gjør.

Men som han bestandig sa, det er oss to mot verden. Ingenting skal noen gang få skje med deg, for jeg skal passe på.

Alle gutter måtte godkjennes av han.

Jeg var flyttet inn i min egen leilighet for første gang. Så det krevde selvfølgelig innflyttningsfest.

Han brukte kvelden på å legge ann på min venninne, noe som jeg var vant med.

Det begynnte det å bli passe sent, folk ville ut på byen. Men jeg hadde drukket for mye å var passe kvalm.

De gikk ut, og jeg så han kle på seg skoene. Han spurte etter kondomer. Jeg pekte opp på skapet og gikk inn på rommet.

Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, etter mye hardt arbeid med flytting, jobb og fest, så var jeg passe utslitt.

Jeg våknet med følelsen av at noe trengte inn i meg. Tankene suste gjennom hodet. Jeg kunne se signalene seile gjennom nervebanene.

Jeg hadde lyst å løpe, skrike, gjøre noe. Men jeg var lammet av skrekk. Kroppen min fungerte ikke. Eneste som samarbeidet var smertesignalene.

Jeg lå på siden og så ikke hvem det var. Så registrerte jeg en gjenkjennelig lukt.

En blanding mellom svette, grease og parfyme. En lukt jeg hadde kjent altfor ofte. En lukt som skulle beskytte meg og aldri gjøre meg noe.

Det føltes ut som det aldri skulle ta slutt. Jeg hadde lyst å gråte, men selv ikke det gikk. Ikke en eneste tåre kom ut.

Hvor trang du er, sier han.

Når han var ferdig, hørte jeg kondomen som ble tatt av, knyttet igjen. Jeg kjente det med hele kroppen når han reiste seg fra sengen og gikk ut. Smellet fra utgangsdøren som ristet gjennom meg. Jeg hørte lyden fra søppelboksen og når han kastet opp på utsiden. Alle mine sanser var skjerpet. Men jeg kunne ennå ikke røre meg. Jeg lå i duften etter han og ventet på at noe skulle reagere.

Etter det sov jeg bare på sofaen. Jeg klarte ikke gå på jobb, så jeg fikk sparken.

Nå hadde jeg ikke inntekt, så jeg måtte flytte.

Min far var i utlandet på jakt etter nye kvinner og gammel alkohol.

Min mor hadde fått beskjed av mannfolkene i livet mitt at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre. At hun ikke fikk komme på døren å mase på meg.

Jeg fikk beskjed om at hvis hun ville ha noe med meg å gjøre, så hadde hun kommet for lengst. Jeg måtte legge min tillitt til den eneste som brydde seg, den eneste som stilte opp for meg. For jeg var for stor bry til at noen andre skulle orke.

Så han flyttet meg inn til han.

Neste gang hadde han, noen venner av han og jeg vært ute på byen. Kvelden kom da alt stengte, og vi dro hjem.

Jeg hadde drukket en øl.

Når vi kom hjem, så spiste jeg, pusset tenner og så film. Ventet på at han skulle gå først å legge seg.

Selv om jeg var engstelig, trodde jeg at det var trygt. For konen hans og barna lå jo i samme hus.

Jeg var sliten og kunne endelig gå i seng. Men jeg fikk ikke sove, tårene sprengte på. Jeg lå med ryggen mot døren da jeg hørte håndtaket. Kroppen knyttet seg, gråten stoppet og jeg var lammet på nytt.

Etter det klarte jeg aldri mer å sove når han var i samme hus.

Natten tilbrakte jeg på bensinstasjon. Han som jobbet der var en bekjent, så jeg fikk sitte der å lese tegneserier og drikke kaffe.

Når broren min dro på jobb om morgenen, kunne jeg legge meg.

Jeg bodde der en god stund, vasket opp etter dem og tok vare på barna når de hadde andre ting å gjøre.

Han var notorisk utro mot konen sin, med venninner og innleide barnevakter.

Han kommenterte ofte hvordan kona så ut etter fødsel, å sammenlignet henne med andre og meg. Hvordan en kropp skal være, hvor ofte man skal barbere leggene og hvordan bryster kan se ut. Så jeg begynte å spise. Mye. I håp om at jeg skulle bli mindre «tiltrekkende» i hans øyne. I håp om at han skulle finne meg motbydelig nok til å la meg være. Burger og is, brus og godteri. Men jeg klarte ikke å legge på meg.

Det var her jeg utviklet min andre spiseforstyrrelse. Når minnene blir for pågående, hiver jeg innpå som at det står om liv eller død.

Jeg fikk ofte i oppgave å dekke over utroskapen for han. Det var det minste jeg kunne gjøre siden jeg fikk bo der. For jeg måtte huske på at ingen ville ha noe med meg å gjøre, å tok ikke han vare på meg var jeg hjem og familieløs.

Da han fant ut at han skulle bli tattovør, var jeg prøvekanin. Det kostet mye slit, smerte og penger for å dekke over.

Den dagen jeg endelig kom meg ut derifra, trodde jeg det var over. Frykten som holdt tak over livet mitt kunne ta seg en bolle.

Mine foreldre fant sammen igjen og vi flyttet til hjembygden. Mange, mange mil fra han.

Men han ville ikke være alene, han ville å hjem.

Hele verden min raste sammen når jeg måtte hjelpe han å konen flytte inn i nytt hus. Et hus bare 10 minutter unna meg.

Men nå bodde jeg hos mine foreldre. Han hadde respekt for dem, der måtte jeg være trygg.

En dag var han på kaffebesøk, jeg kjente følelsen av sinne, sorg og håpløshet bygget seg opp. Så jeg gikk ned på rommet mitt og spilte serier på pcen. En liten time gikk og skrittene i trappen kom nærmere og nærmere.

Jeg lå å lyttet, håpet på lyden av en utgangsdør. Men der sto han, inne på rommet mitt.

Hva ser du på?

Han legger seg bakom meg i sengen.

Dette skjer ikke. Følelsen av lammelse kom tilbake, frykten steg. Jeg kjente en hånd på hoften min.

Ikke vet jeg hva som skjedde, men denne gang klarte jeg å reise meg. Denne gangen løp jeg ut.

Etter det fikk jeg være i fred.

Men det skulle ta mange år før jeg klarte å si noe høyt.

For det var ingen som ville spørre når jeg hadde grått, ingen som lurte på hvorfor jeg var så trøtt. Ingen som tenkte marerittene kunne komme av noe underliggende.

Med skammen og ønske om å ikke legge mer vekt på mine nærmeste, forble jeg stille.

Tankene om at det var min feil var der lenge. Om at det måtte være noe jeg gjorde galt, kanskje for at jeg ikke sa noe, så mente han det var greit. Jeg kjempet ikke i mot, så teknisk sett er det ikke voldtekt. At jeg ikke fortjente bedre.

Jeg følte meg aldri ren. Ofte dusjet jeg to gang om dagen, skrubbet meg til blods. Vasket meg både utvendig og innvendig.

Det er fort gjort å klandre seg selv, uansett hvilken måte det skjedde på. Men i bunn og grunn er det ikke din feil.

Du skal ikke sitte med en byrde for andre sine synder. Skammen er ikke din å bære.