Det kjennes ut som du skal dø.
Svetten renner, hjertet banker, kroppen rister kanskje. Det kan være nummenhet eller prikking på varierte kroppsdeler. Det kjennes ut som hvertfall halve staten av texas hviler på brystet. Som at kroppen skal kollapse på seg selv. Pusten blir overfladisk og man tror man kveles. Du kan bli svimmel, kvalm og selv ikke brennende lava kunne varmet deg opp igjen. Det føles kanskje til og med som at alt er uvirkelig.
Gratulerer, du har fått panikkanfall.
Det trenger ikke være alle ovennevnte symptomer, men det kjennes ut som det varer i flere timer. Selv om det bare går få minutt.
Det er kjemp eller flukt sensoren din som tar overhånd og går som Jessie combs på speed.
Det trenger ikke være noen åpenbar grunn til at den går av, men mest sannsynlig en underliggende årsak som du ikke har full kontroll på.
Dette er noe jeg skulle likt å lært hos helse norge.
Misforstå meg rett, du får høre at det er mulig. Men mange sitter så langt inne i læreboken, at de glemmer når de prater med et menneske. Glemmer at ikke alle kan alt. De snakker om de forskjellige reaksjonene, men glemmer å fortelle om hvordan du skal gjenkjenne og takle de.
Jeg fikk mitt første panikkanfall når jeg kjørte hjem fra hytten. Som vanlig sang jeg med radioen, da jeg hørte absolutt ingen fornuft som kom ut av min munn. Jeg prøvde å synge videre, men fortsatte med bare svada. Tankene gikk paniskt og jeg lurte på hva i den innerste gudforlatte plass er det som skjer nå.
Jeg klarte å bryte bilen i grøften før hele kroppen begynte å skjelve ukontrollert.
Nå dør jeg, prate smile løfte, ingenting går. Dette må være tia eller slag. Jeg satt limt i setet, i noe som virket uendelig. Tilslutt fikk jeg plukket opp tlf og ringt 113. Jeg fikk ennå ikke til å prate mye fornuft, ja, nei og plassen jeg var på kom ut. De spurte om jeg hadde noen diagnoser fra før. Jeg kavet frem cptsd. Ok, da ringer vi mannen din så kommer han å henter deg, ta en tur til legevakten sånn i tilfelle. Men det er nok bare et panikkanfall.
Jeg satt i 20 minutter å ventet på at mannen min skulle komme. Jeg valtret i følelsen av redsel og være unnværlig.
Når han endelig kom, var jeg kommet såpass mye til meg selv igjen at jeg var blitt forbannet. Sint for at de var så rolig, når jeg trodde jeg skulle dø. Irritert over at jeg ikke visste hva som foregikk, for at de bare la på tlf. Barbarisk for at mannen min trodde han skulle få hjelpe meg.
Jeg visste jo ikke om han kom bare for at amk hadde ringt, eller for at han egentlig ville. Kanskje han ville tro at jeg var avhengig av andre, svak, eller gud forby, at jeg trodde jeg betydde noe i denne verden.
Så jeg kjørte til legevakten selv.
Da jeg kom dit ble jeg snudd i døren. Går det bra nå? Ja da trenger du ikke komme inn, vi har for mye å gjøre. Ring legen i morgen hvis det blir verre.
Den dagen du forteller om hva som skjedde, å måten du opplevde det på. Så feier psykologen det vekk. For det står jo i læreboken deres. Det står jo at det er normalt og ikke farlig. Det er ikke så nøye om du trodde du skulle synge ditt siste vers.
Enkelte ganger kan du tro du er på vei til å ta kveld, at dette er siste stopp før permanent opphold på anstalt kombinert med lobotomi.
Her kan du prøve å huske på, at så lenge du kan spørre om du er på vei til å bli sinnsvak i gjerningsøyeblikket, er du mest sannsynlig ikke det. For de som virkelig har slagsie, vet ikke det selv. Alt de sier, tenker å gjør er ren bevisst fakta for dem.
Du kan jo selvfølgelig ta samme rute som meg, tenke at du spør om du er på vei ut i feil ende, for å overbevise andre at her går det enda bra. Men egentlig skulle du vært innlagt med paragraf 14 for lengst.
Men som regel går det bra, til og med jeg kommer over de tankene.
Siste kommentarer