…

Jeg er så sliten, så fryktelig sliten.

Mentalt sett og fysiskt.

Føttene mine har vanskeligheter med å bære meg. Armen verker når jeg løfter på kaffekoppen. Lungene mine får aldri nok luft.

En hodepine som ikke gir seg, kvalmebølger av for lite søvn. Tårene holder på å sprenge klar bane igjennom kanalene.

Jeg er så veldig sliten.

Jeg vil at noe skal hjelpe. Jeg vil ikke fortsette med disse tankene. Men det eneste som finnes er verktøy. For arbeidet må egentlig gjøres selv. Jeg må jo bare snu min egen tankegang.

Men hvordan gjør jeg det når dere er så jævla mye mer høylytt enn meg.

Jeg roper hold kjeft! Av all min makt.

Men dere skriker høyere, hvem faen tror du at du er?!

Jeg skrur musikken på fullt. Men ingenting overdøver tidligere kritikere. Roten er for sterk.

Jeg er så virkelig sliten.

Når natten kommer er jeg ikke lengre redd for å sovne. Jeg vet hva som venter, så hvorfor kjempe i mot. Jeg trenger en pause fra den evige krigen. La marerittene komme, minne meg på alle mulige måter noen kan såre meg på. Minne meg på at jeg aldri blir nok. Minne meg på at de som sier noe annet lyver.

Jeg våkner i panikk, men klarer ikke mer. Jeg legger meg igjen, for hvorfor stå opp. Det er like bråkete i hodet uansett. La meg bare hvile i 10 minutter.

Jeg ber til gud, la meg slippe. En stille stund er alt jeg vil ha. Alt jeg trenger. Vær så snill.

Jeg er så enormt sliten.

Oppgitt, frustrert, nedbrutt, nummen. Jeg vil bare ha fred. Så jeg roper ut, kom med det! Er det alt du har?! Kom med tankene, marerittene, overanalysering, katastrofetankene, you name it. Alt i en perfekt bølge. Jeg kan takle det. Så lenge det blir fred etterpå.

Jeg prøver å smile, late som at jeg ikke lytter. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Jeg prøver å slippe deg inn. Men det er vanskelig å tro på din stemme, når du sier jeg er verdt det. For du har bare en. I mellomtiden står 20 andre på det indre øret mitt å roper BULLSHIT!

Jeg prøver å ikke skyve noen vekk. Men når jeg gir oppmerksomheten til de andre, så blir det noen øyeblikk med ro. Ingen å krangle med. Ingen som skriker til meg.

Så de gangene jeg må slippe dem til, er de gangene jeg ikke makter. Jeg må be deg ta til fornuft, be deg om å høre stemmene. Be deg om å forlate meg. Jeg gjør det som er mulig for å skremme deg vekk. For akkurat her og nå er jeg så desperat etter å dempe spetaklet, at alt av logikk får vente.

Jeg er bare så utrolig sliten.

Men kan du be de reise til helvette. Kan du være røsten min, bare en stund. Bare et minutt. Så jeg kan legge ned skjoldet, hvile bare litt. Så skal jeg fortsette å slåss. For din del. Bare gi meg litt mer tid. Jeg vet du og er sliten, men jeg skal vinne kampen til slutt.

Jeg er bare så uhyre sliten.