KONTROLLfreak?

Hvis man vokser opp med lite kontroll over eget liv. Eller prøver så godt man kan å ta vare på andre til minimalt eller ingen nytte. Da kan du utvikle et kontrollbehov.

Du vil prøve så godt du kan å administrere hver minste detalj i hverdagen. Kanskje prøve å styre en hendelse i en spesiell rettning, eller vite hva som skjer til et hvert tidspunkt.

Noen kan kanskje og bli manipulative.

Jeg lærte at man ikke kunne stole på andre lengre enn man kunne kaste dem. Så jeg begynte å kontrollere livet mitt.

Andre satt opp vegger i mur for å holde folk vekke. Jeg bygget først me dobbel 8″, etterfulgt av leca, isolasjon nok til å holde ute eksplosjon av Krakatau, med lekter til både innervegger og gipsplater. Jeg skulle aldri forvente noe av noen igjen.

De gangene det ikke gikk som jeg ville, de gangene jeg mistet kontrollen. Da ville selv ikke honninggrevlingen lukte på ytterdøren min. Det kunne være rene klær som havnet på gulvet. En kaffeskvett som skvulpet over. En gang skulle jeg vaske bilen min, men kjæresten min tenkte han skulle være grei å begynne uten meg. Det var nesten enden på det kapittelet.

I dag er det ikke så ille.

Jeg har begynt å få kontroll på meg, på hvorfor jeg føler det sånn og hva jeg kan gjøre med det i gjerningsøyeblikket.

Men jeg vil aldri gi kontrollen helt i fra meg, og kravene vil nok bestandig være litt større enn hos de fleste.

Jeg trenger å ha en passe plan på hva som kommer, men ikke nedskrevet til det neste nanosekund.

Har jeg sagt at jeg skal hente noe så må jeg få gjøre det, så fremst jeg ikke gir deg tilgang senere på det privilegium.

Har vi en avtale på at du skal møte opp eller ringe på et avtalt tidspunkt, så gjør det. Omså tekst 4 timer før for å si at du kanskje ikke klarer det på minuttet. Da får jeg omstilt hjernen. Hvis ikke begynner katastrofetankene om 1001 måter du døde på.

Kan du ikke gi meg de små tingene, uavhengig om hvor barnslig, absurd eller latterlig det er for deg. Si det. Ikke sett meg i det hånlige store arbeidet det er å rive min vegg, for å himle på øynene etterpå.

Du kan kalle det personlighetsforstyrret, avvikende, paranoid, egoistisk. Hva i helvette du vil. Jeg kaller det å overleve, beherske min egen hverdag og ikke forsterke resten av symptombildet. For har ikke du gjennomgått og kommet stående ut på andre siden, kan ikke du fortelle meg at det er feil oppførsel.

Jeg velger mine kamper. Jeg er ikke manisk. Og jeg syntes denne lille tingen skal få bli, for fordel til alt det andre jeg holder kjeft om.

Så holder jeg på å vri deg innsiden ut, husk at det er for at jeg bryr meg. For at du er sluppet inn på den andre siden.

Jeg er ikke vanskelig. Jeg forlanger ikke gull og grønne skoger. Jeg er ikke ulogisk. Jeg vil bare ha en viss kontroll over mitt eget liv. Det er du som velger om du vil være en del av det livet.