Du er så sterk.
Du står ennå etter alt du har vært igjennom. Dette tåler du. Det er ingenting ift det som har vært.
Hvor mye er det egentlig meningen at et menneske skal tåle? Når har en «sterkt» person lov å falle? Når er det lov å si at jeg klarer faktisk ikke mer.
Ja, jeg kan ha vært igjennom ting som er mye verre enn det jeg står ovenfor. Men for hver prøvelse en går igjennom så blir man mindre sterk. For hver episode levner man en bit av den styrken.
Likevel virker det som andre blir overrasket. Hvis jeg bryter sammen, hvis jeg gråter, hvis jeg viser «svakhet».. Mister jeg kontrollen et øyeblikk, da er jeg hysterisk.
Jeg trenger vel ikke samme kjærlighet som jeg viser andre. For jeg er så sterk.
Jeg trenger ikke omsorg. For jeg er så sterk.
Jeg trenger ikke hjelp. Jeg er jo så sterk.
Jeg kan ikke ha en angst. Jeg er så sterk.
Dere forteller meg deres problem, men spør aldri hva jeg har på hjertet.
Dere forteller hvor sliten dere er, og spør om ikke jeg kan gjøre det ene og andre. Men ingen ser de mørke sirklene under mine øyne. Ingen spør hvor mye søvn jeg har fått.
Dere merker det hvis jeg forsvinner, men ser meg ikke når jeg er her.
Siste kommentarer