Hysj..

Flere gang etter jeg flyttet til bygda har jeg hørt det.

Psykisk helse kommer opp som tema og vi leker med forskjellige ideer om hvordan den kan bedres.

Snakk om det blir alltid svaret.

Det er bare et problem. Bygda er liten, alle vet hvem alle er. Det er nok ingen som tørr å dukke opp for å prate. Ingen vil ha bygdetrollet i matfatet.

Da sitter jeg igjen med noen spørsmål.

Hvordan skal vi snakke om det uten å snakke om det? Hvorfor skal vi være så redd for hva andre tenker? Alle har da en psykisk helse, om den er god eller dårlig så har alle behov for å åpne kjeften en gang i blant.

Eller er det bare de som har det værst eller er høyst i rangstigen som kan si noe? Hva er det egentlig som forer bygdedyret og hvorfor snakker vi om det som at det ikke kan dø?

Hva gir deg rett til å snakke om meg og ikke til meg? Å hvorfor skal jeg egentlig tenke mer på hva du mener og syntes ift hva jeg trenger?

Det er ikke alle som er nedbrutt nok til å passe inn i kategorien dps eller vpp. Men kanskje du har det litt tøft allikevel.

Kanskje har du hatt det vanskelig i oppveksten. Kanskje du har hatt en lang dag på jobb med mye motgang. Kanskje du er pårørende til noen andre med en psykisk eller fysisk sykdom. Kanskje du har glemt av at du å får være sliten. At dine tanker å følelser betyr like mye som naboen sine. At din psykiske helse også kan ha en belastning selv om du ikke er utsatt for det ene og andre.

Vet du og at dine ord kan være en psykisk belastning for andre?

Vet du feks at når jeg står på butikken og skal kjøpe tau. Du sliter med en sløv kniv på tauet og jeg spør om du skal låne min, så sier du nei takk, alt går med vaselin å makt. Vet du da hva ordene dine gjør med en som er voldtatt.

Vet du at dine meninger, om feks hvorfor en tok livet av seg, ikke betyr så mye? Men at du kan gi andre det siste nikket de trenger for å ende sitt. Den dårlige samvittigheten blir for tung å bære. Bare for at du absolutt må få ut at familien måtte jo være stokk dum, for å ikke se tegnene.

Eller du sitter på kaffebesøk og får høre en vits om misbruk, for personen som forteller den tenker ikke så langt. For vi kan ikke snakke om psykisk helse på godt og vondt, og hva den kan gjøre med en person. Hvordan vi kan være et bedre medmenneske.

For psykisk helse går som regel hånd i hånd med at en er psykisk syk, for vi vet ikke bedre. For vi prater ikke tydelig nok om det.

Vet du feks at psykisk helse påvirker den fysiske helsen vår?

Kanskje halvparten av min familie ennå hadde vært i livet visst de hadde maktet å snakke høyt om det.

Så neste gang du feks, la oss si er på strikkeklubb. Prøv å tenkt deg litt om, kanskje du ikke trenger å diskutere hvor fælt et menneske må ha det for å ha vært igjennom det og det. Hvordan de i det hele tatt kan stå opp av sengen om morgenen. Du trenger kanskje ikke diskutere et overgrep i detalj, når overgrepet du har hørt om tilhører personen ved siden av deg. Hvis du egentlig ikke vet hva et menneske tenker og føler etter en hendelse, må du egentlig syntes og menes? Kanskje du tilogmed kan prøve å spørre istede for å diskutere.