På sosiale samvær med voksne folk, da skal ofte verdensproblemer løses.
Om vi har et svar eller ikke skal iallefall ikke diskusjonen unngås.
Ofte er seksuelt misbruk det store tema.
Hva som gjør at enkelte dras oftere mot dette samtaleemne er jeg ikke sikker på.
Det er jo en ubehagelig ting å tenke på. Og jeg har jo ofte hørt personer si at de grøsser bare med tanken.
Men uansett..
Jeg kan og tenke på det av og til.
Jeg blir lett trukket inn i en verden av dokumentarer og intervjuer der det omhandler voldtekt.
Så sitter jeg der i en type selvtortur, for kroppen reagerer med alle alarmer og skriker slå av dritten!
Men ser jeg litt til, så muligens finner jeg ut av hvordan deres hjerne og tanker fungerer.
Kanskje for å finne en unnskyldning for det som skjedde meg.
Kanskje for å finne ut av hvordan det ikke skal skje igjen.
Kanskje for å se at jeg ikke er alene, eller for å minimalisere min opplevelse, siden det er andre som har hatt det verre.
Eller kanskje, bare kanskje. Så er det for at jeg levde i en verden omgitt av bråk, så lenge, at jeg ikke kan sitte i stillhet.
At jeg på et plan savner den magevridende følelsen av skam og utrygghet, for at det er den jeg er oppvokst til å takle.
For ærligtalt vet jeg ikke noen ganger hvordan jeg skal leve i en rolig hverdag.
Det er ikke dette jeg er trent til å gjøre.
Så det behagelige blir ubehagelig, og noen ganger vil vi kanskje søke inn i det utrygge igjen.
Men det er mentalt sett bare meg.
Hvorfor andre mennesker diskuterer dette over kaffe og kaker vet ikke jeg.
Uansett er det hvordan andre tenker og ordlegger seg som sitter feil hos meg.
For stortsett alltid, kommer det ut en eller annen form for innsikt på hvordan ofrene har det.
Stakkars dem. Tenk på hverdagen deres, tenk på livet deres. De kan jo ikke fungere som normale mennesker. De må jo være totalt ødelagt.
Hvorfor det egentlig? Hvorfor er det stakkars dem? Hvorfor må de være ødelagt? Tror du at du er bedre enn dem?
Jeg fungerer i hverdagen.
Jeg kan gjøre det samme som deg.
Jeg kan få en reaksjon på mye rart, men du blir aldri å merke det.
Hverdagen min blir ikke bedre av å høre hvor synd det er i meg, eller hvor sterk jeg er for den saks skyld.
Jeg defineres ikke av hva du tenker og føler, om hvordan jeg burde ha det eller hvordan jeg kunne ha vært.
Alle mulighetene jeg gikk glipp av for å bearbeide en del av livet mitt, er ikke en vei jeg skulle gå.
Alle sidegatene jeg valgte, førte meg dit jeg skulle være.
Du ville ikke lagt like mye vekt på at en «frisk» person valgte vekk videregående, som når jeg ikke klarte i øyeblikke å gjennomføre det.
Den ryggsekken vi alle skal ha med oss på turen, blir jævlig mye tyngre hvis man skal pakke alle stakkars deg ned i der.
Vær gang man hører de ordene, eller andre minner deg på hvor ødelagt du er, jo værre er det å tro på at man klarer resten av livet.
For resten av livet venter, en hendelse, eller 100. De vil prege deg, men de gjør ikke den du er.
Jeg er ikke ødelagt.
Siste kommentarer