Verdens beste ingenting

Jeg prøver å se positivt på ting.

Men når man er vant med katastrofetenkning, blir det vanskelig å opprettholde.

Jeg gjør virkelig mitt ytterste for å se lyset i enden av tunnelen.

Men ordtaket gammel vane er vondt å vende må være laget av en med ptsd.

Når jeg legger en plan og gud ler, så gjør jeg jo det jeg kan for å finne løsningen, for det hjelper ikke å leke katt. Men allerhelst skulle jeg krøpet ut i skogen, og ventet på å dø. Sulten hadde selvfølgelig tatt meg før noe annet. Men tankegangen akkurat i øyeblikket er reel.

Og itillegg til katastrofetankene om verst tenkelig utfall, så driver jeg med selvstraff.

For går det noe galt må det jo være min feil.

Har mannen kjøpt seg verktøy på kreditt, og fakturaen slår meg i bakhodet 1 uke før lønn, så jeg må endre budsjette for hele neste måned. Da har jo ikke jeg følgt godt nok med.

Er det dårlig vær ute den dagen jeg hadde tenkt tankene mine ut, så er det jo min feil, noen hørte jo tannhjulene i hodet mitt.

Bryter det ut en krangel mellom naboene, så er det jo min feil, for jeg kunne luktet lunta tidligere på dagen. Det er sikkert noe jeg kunne gjort for å stoppe det.

Ny diktator i kina? En kjedereaksjon over måten jeg satt melkepakken tilbake i kjøleskapet. Jeg vet ikke hvordan, men gi meg en dag så har jeg funnet den røde tråden .

Så tilbake til selvstraff.

I dag gikk det ut på at jeg måtte være en dårlig mor, så jeg kunne ikke bruke verdens beste mamma koppen min. Elsker deg koppen fra mannen min gikk heller ikke. Og friends koppen min fikk stille seg bakerst i skapet. Det er min favoritt serie, og drikke kaffe fra den blir jo en belønning som jeg absloutt ikke har gjort meg fortjent til nå.

Hundene mine får heller ikke kose med meg hvis jeg har en sånn periode. Og noen ganger får jeg ikke spise det som er godt.

Men enkelte ganger igjen, så prøver jeg å spise vekk probleme mine. Spiser jeg noe som er skikkelig snadder vare, så er det da 5 minutter med endorfiner. Like etterpå er jeg kvalm og vondt i magen, for normale mengder går ikke. Og det er det vell en type selvstraff da å, for dette er noe jeg vet innmari godt blir å skje.

Energi er og en mangel vare når uforutsette hendelser kommer. All livsgnist blir sugd ut av meg, og jeg leter etter overskudd i et minefelt for å feks komme meg på fjellet. For frisk luft hjelper faktiskt.

Samtidig for hver situasjon, liten eller stor. Blir terskelen for hva jeg klarer å håndtere, litt lavere for hver gang. Og det skal litt mindre til for at begeret renner over.