Hva nå..

Jeg har mistet meg selv..

Eller har jeg noen gang funnet meg?

I min oppvekst var det ikke plass til å leve, bare å overleve. Og når «roen» falt i voksen alder, så var tiden inne for å overse symptomer, og fortsette å overleve, for det var for vondt å kjenne på. Men jeg kan ikke finne meg selv før jeg har sørget over den jeg aldri fikk være. Hvem nå enn den var.

Så nå sitter jeg her. Bortkommen, sørgende, deprimert, ensom, jeg vet ikke hva man skal kalle det. Men jeg tviler på alle mine valg. Og jeg vet ikke veien videre. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne den.

Meditasjon, natur, føle, bare være. Nøkkelord for å finne veien. Men denne gang vil det ikke løsne. Å jeg kjenner sinnet bygger seg opp.

Jeg har mine tanker om framtiden, men om det er den rette sti eller bare redsel vet jeg heller ikke.

Jeg føler ikke at jeg passer inn her, at jeg er på feil plass, feil landsdel, feil yrke, feil hverdag. Jeg kjenner det river inni meg, en coctail av rastløshet og angst. Tidligere har jeg tråkket feil, og ikke kjent forskjellen på hva jeg faktisk vil og hva som er en reaksjon av ptsd-en. At jeg reagerte utifra overaktivering. Og jeg er redd for å gjøre samme feil igjen. Men hvordan skal jeg finne ut om det en sånn eller slik hvis jeg ikke forsøker. Men samtidig er det ikke bare meg det går utover hvis det ikke funker. For jeg har både mann og barn med på lasset. En kjempeflott familie som jeg har klart å lage selv, og som jeg selv føler jeg gjør alt riktig med, og som faktisk ser ut til å ha det veldig bra, og som gjør alt for at jeg skal være lykkelig og. Det er bare det at for øyeblikket kunne jeg vært uten dem, for at for øyeblikket klarer jeg ikke kjenne på hvor høyt jeg elsker dem.

Så hva nå?