Agorafobi

Det kommer stort sett hånd i hånd med cptsd.

Når du er inne i feks en folkemengde, så har du ikke kontroll. Menneske har ikke 360 graders syn. Vi går bare rundt i en boble og forventer at alt går bra, at ingenting skal skje.

Vi er jo tross alt på toppen av næringskjeden.

Du gjør det du skal. Tar en kjapp lunsj på kafè, handler ukeshandelen, eller kjøper nye klær til skolestart. Du tar tryggheten for gitt.

Når rammene var utrygg. Om ustabilitet var normalen. Hvis du ser for deg innventar som knuses, om lyden er høyere enn 60 db. Kanskje folk som kommer flygende gjennom døren. Evt at du blir å få deg en på nedre tanngard uten særskilt grunn. Da blir hverdagsbildet litt forvrengt.

Du føler deg ikke trygg lengre, forventer et helvette rundt neste sving. Klarer ikke å puste hvis det er for tett. Du må ha en fluktvei klar.

Jeg klarer å handle ukeshandelen. Gå på kafé, handle klær. Men jeg må vite hvor jeg kan løpe hvis det skulle skje noe. Jeg må ha en rømningsplan.

Jeg kan å få panikk hvis jeg kjører gjennom tunneler eller er i en heis. For det er ingen plass å dra.

Mest sannsynlig går det bra, men amygdala står i full givakt. Den husker alle gangene jeg ikke kom meg vekk, og sier gjerne i fra hvis den tror det skjer på nytt.

På restaurant er aldri ryggen min mot utgangen eller vindu. Jeg må vite hvem som passerer. Hvem som kommer inn. Om det er trygt.

Jeg er surikaten som bestandig har vakt.

Hjernen lærer av sine «feil» og liker ikke å være stresset. Så jeg studerer folk, og zoomer ofte ut.

Jeg betrakter andre til jeg finner noe som er betryggende, noe som tilsier at de ikke skal gjøre meg noe. Om det er smilet, øynene, en tattovering. Måten de står på, eller klærne som minner deg om noe bekvemt. Noe som hjernen kjenner til og som ikke utgjør en fare.

Det er ingen som kan se på meg og si at jeg lider av agorafobi. Man tilpasser seg hvis man vil. Frykten er der, men du kan leve med den.