Bipolar

En del av hverdagen, å aldri vite hva jeg kom hjem til. Hvordan humør han hadde denne dagen.

Mim far hadde en vanskelig oppvekst. Der han var både fri for mat på bordet, bodde i fosterhjem og fryktet for livet.

Og vi fikk bestandig høre det.

Misforstå meg rett, det er forferdelig å tenke på hvordan det var for han. Men det er ikke rett at et barn eller dine voksne barn skal måtte høre om det annen hver dag. At det skal bli brukt mot noen for å få viljen sin.

For humørsvingningene hans i kombinasjon dårlig samvittighet var for mye å bære, så man bærer på det ennå den dag i dag.

Var han oppegående, så arbeidet han og var stortsett aldri hjemme. Han festet og slåss.

Det var div konkurranser med feks min onkel. Hvem vinner i håndbak, hvem kan løfte mest. Hvem kan drikke den store kannen med hjemmebrent fortest. Det var mye historier om hvor mange man nesten hadde drept, hvor lenge det kunne jobbes i slengen. Alle plasser han hadde vært, alt han kunne og hvor mye han hadde sett.

Han kjøpte motorsykler og båter, biler og nye møbler, hund, katt og hest.

Når han var deprimert, fikk vi å høre det samme. Men denne gangen for at vi skulle være lakei. For han orket ikke å reise seg.

«Hent meg et glass vann, jeg har jobbet så mye. Jeg sliter hver dag for å holde mat på bordet, så det er det minste du kan gjøre. Jeg må få siste rest av maten for jeg er mannen i huset.

Når jeg var liten hadde vi aldri nok mat. Vi kokte suppe på spiker, så jeg fortjener mesteparten av kjøttet nå. Jeg må få resten av lørdagsgodtet for jeg fikk aldri sånt. Husk hvor sliten jeg er, hva jeg gjør for dere.»

Så begynnte han å selge, motorsykler og båter, biler og møbler, hunden hadde rømt, katten var blitt syk og hesten skulle tilbake til sin eier.

En gang hadde jeg veldig vondt i magen, jeg følte meg feberfull og var ikke klar for skolen.

Min far kom inn på soverommet å spurte hvorfor jeg ikke var dratt. Jeg forklarte han og fikk et «normalt» svar tilbake.

«Vet du hva jeg har gjennomgått for at du skal få gå på skolen. Vet du at når jeg var liten måtte jeg ofte jobbe i stedet for å gå på skole. Når jeg dro måtte jeg bo der en uke i slengen. Og andre levde på lapskaus når jeg spiste en tørr skive med brunost, uten smør.

Jeg måtte med båt i et helvettes uvær. Men selv det var bedre enn å være hjemme, for der måtte jeg rømme til naboen, for svigerfaren min ville ta livet av meg.

Har jeg virkelig sviktet så mye som far, at du ikke kan høre etter nå? Jeg kan like gjerne gå å henge meg hvis det skal være på dette viset.»

Andre dager gikk det ut over utseende. For kvinner skal kle seg, oppføre seg og presentere seg på en viss måte.

Det skal ikke være tattoveringer. De skal være tynn, ha langt hår og store bryst. De skal bo på kjøkkenet å ta vare på barn og mann.

De må ikke vokse for mye når de er gravid. Og det må ikke vises på kroppen når barnet er ute. Mannen får gjøre som han vil og kvinnen skal lystre. Det er greit å være utro, for ingen klarer seg uten han.

Hører ikke konen etter så reiser man til utlandet, finner et nytt kvinnfolk og blir der til hun har lært. Hjelper ikke det så er det juling ute å går.

Dette lærte vi fra tale og iaktta.

Hvis jeg var alene med han, fikk jeg som regel det jeg pekte på. For tort og svie, dårlig samvittighet og for at det ikke skulle være for mye spørsmål.

Vi spiste ofte is og han spiste bestandig opp sin først. Jeg var som regel halvveis igjennom min da skyldfølelse slo inn. For han som ikke hadde hatt noe måtte få mer. Så jeg tilbydde restene og sa jeg var mett. Hver gang tok han gladelig i mot.

Jeg kunne heller ikke si noe om at jeg ble mobbet, om at jeg havnet i slåsskamper. Om at de dro meg i håret og spyttet på meg i bussen. For jeg kunne ikke legge mer problemer hans vei. Han som hadde så mye å slite med.

I senere tid har jeg jobbet mye. Helst med ting som ikke er typisk for damer. Jeg har stått på, ikke tillatt meg å være syk, grått på vei hjem for at kroppen skalv.

Jeg lot ikke andre hjelpe til.

Jeg skulle løfte, skru, sage og finne ut av ting selv. Jeg kunne ikke vise svakhet, for jeg var akkurat like bra som mannfolkene. Jeg tok tattoveringer og var tøffere enn tøffest. Jeg forklarte og viste bilder av mine bragder til han.

Jeg fikk tilbake at han ville gjort det på en annen måte, bedre, at jeg nå måtte slutte med det tullet. Finne meg mer passende arbeid. Nå begynte jeg å få for mye muskler, og det er ikke pent på damer.

Jeg ble utmattet.

Når jeg har mine verste dager så vekser maten i munnen på meg. Jeg tvinger meg til å spise for å holde meg sunn, men det er minimalt som vil ned.

Jeg hører han i bakhodet. Pass på hva du fører i deg, husk at ingen vil være med en stor person. mannen vil ikke ha noen som ser sånn ut, han har lov å finne noe annet da.