Hele energien synker i det du parkerer på yttersiden.
For nå er det ikke lengre bare meg og barna. Nå må jeg begynne å inngå kompromiss i foreldrestilen min. Nå må jeg begynne å megle. Nå må jeg prøve å beholde husfreden nok en gang.
Jeg vet det ikke er min barndom som går på repetisjon. Jeg vet vi er trygg. Jeg vet at det er absolutt ikke så ille som det føles.
Men stemmen bli svakere. Skuldrene blit høyere, og føttene trår på de skjøreste eggeskall.
Du begynner før du har satt sekken fra deg.
Har dere tatt matboksen opp fra sekken? Har dere vasken hendene før middag? Er svømmebagggen tømt i skittentøyet? Hvorfor ligger det sokker på gulvet? Hvorofor er ikke matpakken spist opp?
Det andre spørsmålet er stillt før noen har fått sukk om seg til å svare på det første. Og det føles ut som du er inne til kryssforhør av en ugjerning du ikke visste var gal i første omgang.
Ja, mye har forandret seg siden jeg tok det opp. Men ja, det er mye igjen.
Det er ikke galt at du vil ha struktur. Det er vell heller ikke så veldig galt i måten du sier det på. Men energien din er stresset. Toneleiet er oppgitt. Og du kan prøve å gi meg tvilen til gode.
Kanskje jeg allerede har vært den voksne i dag? Kanskje jeg allerede har minnet barna på sokkene og matboksen. Og kanskje jeg bare ikke fant den siste halve skiven i nista så interessant. Kanskje jeg bare var glad for at hun hadde spist en og en halv skive, og lot det være med det.
For jeg minner deg ofte på å velge dine kamper.
Det kommer nok mye fra min barndom ja. Men vi har vell alle noe som vi ikke gjør helt likt som våre foreldre. Noe vi alle endrer på fra minnet om våre yngre dager.
Men ja, jeg går litt raskere i forsvar for mine egene barn. Jeg har ikke like mange regler, og jeg kan kanskje diskutere mer mot deg enn med deg. Men jeg blir sliten. Litt pga ME, men ja, litt pga at jeg kjemper ennå mot mine egene demoner. Jeg blir nok litt ekstra trass. For hver gang noen andre forteller hva mine barn skal eller ikke, er en gang jeg ikke gjør det. Og da har jeg mistet kontrollen et øyeblikk. Jeg har i det sekundet mistet muligheten til å forme deres barndom på en helt annen måte en min. I akkurat det øyeblikket beskyttet ikke jeg dem godt nok. Og jeg har mislyktes som mor, og igjen sviktet mitt indre barn. Selv om det bare er snakk om en sokk..
Når jeg snakker om å beholde husfreden, er det og en konstant påminnelse for meg om mine foreldre igjen. For selv om du ikke drikker, selv om du ikke slår, så følte jeg ofte på min oppgave om å megle. For nettopp at det ikke skulle bryte ut i krig. Logikken vet at en svett skive med hvitost på en gammel brødskive, ikke vil eskalere til noe i gips og en halv liter blod smurt utover huset. Men i min oppvekst kunne jeg aldri garantere det. Så det foreligger en viss uikkerhet i dag også.
Det er ikke akkurat som at det hjelper at du velger å gjennoppleve din the terrible two’s heller. For jeg vet du ikke hadde det på samme måte. Jeg vet du bare mener godt. Og det er akkurat like mye dine barn.
Jeg vet det stortsett er my way or the highway. Men er det virkelig så farlig?
Siste kommentarer