Fortrengte minner.
Jeg har lest at man kan forvrenge minner, og til dels lage nye. At hjernen kan lure seg selv. At man kan ta deler og visse aspekter fra det man husker for å sette sammen til et minne. Det er derfor det feks er så viktig med et vitneavhør så snart som mulig etter en hendelse. Nettopp på grunn av at menneskets hukommelse ikke bestandig er like pålitelig.
Sekundærtraumatisering, eller empatiske traumer som jeg kaller dem, er når du påtar deg andre sine traumer. At du kan sette deg inn i en historie som at det er din egen. Dette er noe jeg sliter med. Feks da min mor fortalte meg om hennes barndom, en gang bestefar kom hjem fra havet. Han hadde kommet inn døren som vanlig og åpnet hjembrentsdunken før skoene var parkert. Han gikk inn på kjøkkenet og hadde spurt hva det var til middag. Skinkestek hadde min bestemor svart, og før noen visste ordet av det eskalerte situasjonen til at han hadde prøvd å stappe den frosne steken ned i halsen på henne. For det var absolutt ikke det han ønsket seg. Når min mor fortalte dette kunne jeg spille av hendelsen i midt hodet, bilde for bilde. Jeg kunne kjenne redselen hennes, og jeg fikk ont i kjeven på min bestemors vegne.
Fortrengte minner derimot er ting som har skjedd, som vi har gjort alt for å glemme. Det sto så fint i en psykologi artikkel, at man kan fortrenge minner, og når fortrengningen er fullført, vil det bli en psykisk lidelse. Også noen ganger i film utspillt til schizofreni eller splittet personlighet. Om dette er reelt har jeg ærlig talt ikke lest meg mer opp på, og forsåvidt har jeg ingen interesse for å gjøre det. Jeg kan bare snakke ut fra mine egene erfaringer. Og ift det jeg kan om dissosiasjon ift ptsd, kan man like gjerne kalle det fortrengt.
For noen år tilbake, så bråvåknet jeg en morgen. Av en drøm som virket så alt for kjent. Jeg kunne sverge på at denne drømmen hadde jeg hatt flere ganger som barn. Akkurat samme drøm, ned til hver minste detalj. Men sammenlignet med mine andre mareritt, så føltes ikke dette som en drøm. Det var mer som mine flashbacks. Egentlig nyss det samme som mine flashbacks.
I andre mareritt, selv om det var i forskjellige varianter av mine traumer, så har jeg bestandig visst at det er bare et mareritt. Ja jeg har våknet svett, ja jeg har ropt og skreket, og ja jeg har vært gråtkvalt når jeg våknet. Men jeg har alltid kommet tilbake til nåtid, og klart å skille på de små detaljer.
Men denne drømmen var noe annet. Jeg kunne kjenne det i hele kroppen. Og denne filmen som spilte om og om igjen i hodet mitt ville ikke gi seg. Jeg kjente kvalme, smerte og et ubehag bre seg.
Etter den natten så slapp ikke dette tak, og i ny og ned kommer det tilbake. Om jeg vil eller ikke.
Det er ikke så lenge siden jeg konfronterte min far med det. Utfra reaksjonen hans har jeg fått svar.
Etter det har jeg på en måte følt en lettelse. At jeg kan være sikker på mitt eget sinn, at jeg ikke lager minner. For når alle kjenner apen, og du trodde du var menneske, da kan man tvile på en ting eller to.
Eneste nedturen med dette er nye ting og forholde seg til. Som en leserhistorie i de blå sidene. Det var en dame som hadde sendt inn et minne om overgrep som barn, og hvordan hun endelig fant kjærligheten i voksen alder. Når jeg leste dette kunne jeg kjenne smerten av noen som trenger seg inn uønsket. Men på en ny måte. Jeg kunne kjenne meg selv som et barn igjen nedentil. Jeg kunne kjenne to ting som overhode ikke var proposjonert for hverandre. Jeg kunne høre den ubehagelige, ubeskrivelige lyden. Jeg kunne kjenne hvor tørt det var og hvordan det revnet da noe ikke kunne utvides mer. Jeg kunne kjenne et minne som brast.
Siste kommentarer