Det er i de siste årene jeg har omfavnet min spirituelle side, og ennå kortere siden jeg begynte å kalle meg selv for en healer.
For hvem er jeg som skal gå rundt å bruke så store ord. Den siste store healeren var vel snåsamannen, og det har vært nok av svindlere etter han. Så å bruke et såpass ladd ord, å kunngjøre for verden at jeg kan helbrede, og det med å bruke noe ingen kan se. Og bare utvalgte kan føle. Det er sånn passe skummelt. Man blir jo litt engstelig for at menn i hvite frakker skal dukke opp på døren.
Men som sagt, det er ikke jeg som velger hvem, hva eller hvorfor. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ja det er litt banalt å fortelle om mitt møte med jesus, maria magdalena og alle sjelene som velger å oppsøke meg. For det er jo engang sånn, at jeg «plager» ikke de døde, det er de som kommer til meg.
For at igjennom en universal kjærlighet, ønsker de bare å gjøre ditt liv litt lettere. Men selv om uansett hvor mange ganger jeg treffer med 100% sikkerhet, så er det skeptikere. Og jeg er ikke her for å overbevise noen av dem. Men det er utrolig mange som hadde ofret sitt liv, for å sørge for at heller ikke andre skal tro.
Men hundedritt eller fiken. Den andre siden har forsøkt å holde kontakten så lenge jeg kan huske. Fra jeg var barn, så har jeg alltid følt et nærvær. Mange ganger så intenst, at store deler av natten ble tilbrakt i fosterstilling under dynen. Dette kunne selvfølgelig i mange tilfeller forklarer med et dysfunksjonelt hjemmemiljø, men jeg legger denne skylden på åndene. Og det var tilfeller, jeg var brennsikker på at noen ropte navnet mitt.
I ungdommen etter min søster døde, så møtte jeg henne utenfor soveromsvinduet mitt. Hun skrev til meg i frosten som hadde dannet seg på veggen. Lange setninger om sjelevandring. Det var mitt første møte med ånden, som ikke gjorde meg utrygg. Ikke det at det noensinne har kommet noe vondt til meg. Men i mange tilfeller, så fikk jeg gjerne føle ting, uten å se.
Mine foreldre var ikke mye tilstede, verken fysisk eller psykiskt. Og forståelig, de hadde jo mistet et barn. Men i mellom alkohol og hasj rusen deres, så utagerte jeg. For selv om man mister en, skal ikke resten føle seg i veien. Min mor tok meg med til bup, der de ville henvise meg videre for alvorlige psykologiske problemer, siden jeg kunne høre stemmer selvfølgelig. Men jeg fikk meg en jobb, og min mor kunne fortelle at alt var vell igjen. Så da var det ikke så farlig allikavell. Men jeg lærte en vesentlig ting, aldri snakk med noen om disse tingene igjen.
Så hverdagen min var nå i all hovedsak preget av angst og panikkanfall. Dette var noe jeg også kunne ha skyld på stor belastning i livet generelt. Men i ettertid har jeg lært at det er oppbygd energi. Jeg tar inn via kronechakraen, og slipper det ut via hjertechakraen, med healing eller beskjeder fra himmelen. Når jeg prøvde å overse den spirituelle delen, så samlet jeg denne energien istedenfor.
Dette skapte situasjoner som nesten ulykker, i feks bilen. Da jeg bare måtte ut akkurat der og da, hvis ikke trodde jeg genuint på at det var min siste pust. Spillte ingen trille om det var i 90 sonen bak en sving. Eller på natten, jeg drømte å bli begravd levende, eller å bli innestengt i div scenarioer, som førte til at jeg våknet med pustestopp. Mørkeredd var jeg, til langt inn i voksenlivet og til dels ennå er.
Det var først når jeg fikk ME, at dagene mine roet seg så betraktelig, at jeg kunne ramle innom the long island medium på tv.
Så ja, jeg er en healer. Men du trenger ikke tro meg, for endelig tror jeg på meg selv.
Siste kommentarer