Etterhvert som man blir eldre, blir man mer og mer klar over hva man trenger, og hva man absolutt ikke behøver i sitt liv.
De store ting som virket så dramatiskt for et par år siden, har plutselig mistet sin glød.
Etter alle stadier, med fornektelse, sinne, sorg, depresjon og aksept. Så er det nå plass for å kreve.
Ikke nødvendis å kreve noe fra andre, for det har man gjort nok av. Lær meg, lik meg, hør meg, elsk meg.
Men i aksepten, så er man innerforstått med at ingen kan tvinges til noe. Og du slutter å kjempe. For det kommer en dag du elsker deg selv. Og da trenger du ikke lengre sloss for at andre skal bevise din selvverd.
Nå skal du videreføre din høyst fortjente egene selvrespekt, og ta det du trenger. Og vil ikke noen ta en del av det, eller kalle deg for selvsentrert eller egosentrisk, så rop ja, selvfølgelig! Det er vell deres valg om de skal lytte eller ikke.
Du trenger naturligvis ikke ta helt av og gå Trump i næringen. Men en god dose egenpleie skal ikke skade noen.
Så har du behov for å si nei til klesvasken, bare en dag til. Hvorfor ikke.
Har du ikke så lyst å ta tlf fra tante tullete, som i dag igjen skal klage over alle vondter, helt greit.
Vil du heller spise kake enn middag, hvem stopper deg egentlig.
Og så de litt større tingene.
Savner du noen? Ring. Vil du møte noen? Inviter. Vil du bli forstått? Forklar. Har du et spørsmål? Spør. Liker du ikke noe? Si det. Liker du noe? Fortell det. Vil du ha noe? Be om det. Elsker du noen? Erklær det.
Klisje? Ja, kanskje, men det funker.
Jeg har gjort meg fortjent til å være litt selvopptatt, og så lenge det ikke går utover noen andre, ingen skade skjedd. At noen vil sende meg et vrengt blikk, er vel egentlig ikke en større hodepine enn jeg velger.
Siste kommentarer