I dag fikk jeg mensen.
Ikke at det er noe nytt, jeg er tross alt 33 år. Det begynner å bli noen runder. Mer spesifikt nr 184 i rekken, gi eller ta.
Annerledes denne gang er sorgen.
Vi har to fra før. Likevel har tanker og ønske om en til har vært der i alle år. En til, så er familien vår komplett. Men som flinke voksne, så har vi ventet på rett øyeblikk. Først ville vi ha eget hus, for tanken på å måtte flytte rundt var ikke optimalt. Så kom økonomien, fast jobb var en selvfølge å vente på. Diskusjonen om et barn ekstra til verden, før våre andre to var hjemme, fantes ikke. Så kom MEen, utredning, aap og søknad om uføretrygd. Vi ville ikke sitte i en situasjon, før neste var avklart.
Plutselig ble jeg gravid. Men jeg fikk endelig plass på traumesenter. Og med hyperemesis, måtte jeg velge. Det var en tung abort.
Men etter mye om og men, fram og tilbake, opp og ned, sideveis og skrått. Så hadde alle brikkene falt på plass. Samtalen kunne gjennopptaes og vi kunne prøve å konkludere med en plan om å planlegge iallfall. Hvor mye ekstra arbeid han fikk, hvordan oppgaver kunne barna hjelpe med under kvalmeperioden. Hvordan det ble uten familie rundt oss. Hormoner og soveromsplassering, dyrene og ferier, amming og kropp.
Alt dette gikk vell i og for seg opp i mente. Så kom praten om graviditet og ME. Kanskje ble diagnosen bedre, muligens kunne den bli verre. Det er ikke forsket noe særlig på, og ingen finner den røde tråden. Og risikoen for å bli sengeliggende, satt et støkk i mannen min. Han ville ikke ta den sjangsen. Og pluss siden veide ikke denne gang mer en minus.
Jeg skjønner han, og holder forsåvidt med han. Etter mye strev for å komme dit jeg er i dag, for å miste den livskvaliteten igjen, er kanskje ikke verdt det. Jeg vet ikke. Å måtte legge ansvaret på hele husholdningen på han, for at jeg eventuelt skal ligge på meg organsvikt, er vell ikke det som er mest gunstig.
Jeg har mange ganger gått runder med meg selv, og vurdert og scoret ønske om å begynne på nytt. En nyfødt, helt hjelpesløs. Ingen sammenhengende søvn, ikke kunne hvile når jeg vil. Må følge med på alt som kan puttes i munnen, skade seg på, ekstra opprydning når gullranken for 17. gang går i gulvet. Muligheten for kolikk som første mann. Bytte x antall bleier. Mate og vanne. Vaske tiss fra under borde, etter at han lærer hvordan man tar av bleien.
Men så er det første gang man hører mamma. Når de lærer å åle/krype/gå. Første gang de ler. Verdens største og beste klem når du kommer inn døren etter en handletur. Når de setter på kaptein sabeltann for ørtenhundrede gang, du er så møkk lei at du vurderer og lobotomere deg selv, hvis du bare en gang til må høre om lukten av gull. Men så begynner hiv o hoi, og han danser og synger med, som at det ikke finnes noe annet her i verden. Da vurderer planlegger man bobil ferie til kristiansand dyrepark.
De psykologiserte tankene om å få et barn, bare for å kunne få alle år jeg mistet med mine, har og slått meg. Eller ideen om at jeg vil ha et svangerskap og fødsel, med noen som faktisk bryr seg. Og redsel for at han forlater meg, hvis jeg ikke kunne oppfylle hans ønske. Og den typen følelse av tilhørighet i familien.
Jeg tror alle steinene er snudd, og aspekter inspisert. Enden på visen visste seg når jeg ikke lengre hadde mulighet. Jeg ønsker et barn. Men jeg ønsker ikke et med noen som ikke ønsker det med meg.
Og tankespinnet over enda en måte å ikke strekke til, vet jeg ikke hvordan jeg skal takle.
Siste kommentarer