I dag vil jeg ikke stå opp fra sengen.
Men kan jeg si det høyt?
For det er vell ikke sosialt akseptabelt å ytre noe så banalt som en såkalt «negativ» følelse.
Du kan være gla, du kan være sint, føle deg urettferdighet behandlet og vise sorg etter feks et dødfall. Alt med gyldig bevis. Men å være lei deg, sliten, deprimert, uten sertifisering, det blir for mye for selv den mest forståelsesfulle naboen i gata.
Når du møter en bekjent på vei til kafè, og får spørsmålet «hvordan går det med deg», kanskje etterfulgt av, enn med mann og barn. Da svarer du jo at alt er vell. Man langer ikke ut i det vide og brede om at hele dagen, uken og måneden har vært ræva. Og at du begynner å vurdere deg selv som den uheldige slektningen av kong midas, alt du tar i blir til dritt.
Hvorfor er det ikke greit å føle på, og vise, en følelse alle har. Og hvem bestemte at bare halvparten av det emosjonelle repertoare vårt var for syns skyld, mens resten bare skulle dveles med i ensomhetet, eller muligens i en ring med profesjonelle.
Personlig mener jeg at de med downs eller feks folk på spekteret er inne på noe. De bærer følelsene på yttersiden av huden, og gir mange ganger langveis faen i hvem som ser eller hører på. Når de er sint, så er de kok forbannet. Og når de er lei seg, så kan de hyle som at morgendagen ikke finnes. Men dette finner flesteparten normalt, og leer ikke to gang på øyenlokket.
Jeg tror nok det var det som var meningen i utgangspunktet. For når du bærer med deg følelsene, legger de seg som angst, sinneutbrudd, smerter og klump i magen.
Så fra nå av, istedenfor å tenke på hva du tenker om meg, så skal jeg svare nøyaktig hvordan jeg har det. Så kan heller du revurdere om du vil vite, før du spør meg.
I dag har jeg ikke lyst å stå opp fra sengen. Og det er helt greit
Siste kommentarer