Jeg tror mange romantiserer healing og mediumskap.
For hvis vi får se en kanalisering eller energiarbeid, så får vi og se hvordan det kan endre livet til noen. Vi får se en takknemlighet, som kan måles med lite annet. Her er det noen som gir tilbake det ingen andre kan. En mulighet til å føle sine kjære, en siste gang. Eller en smerte man hadde lært seg å leve med, for det var utenfor legens hender.
Kanskje du ønsker å hjelpe dine nærmeste, eller tror at du kommer tettere på sin søster som gikk bort alt for tidlig. Eller kanskje du bare har et behov for å bli sett på annen måte, og tror den spirituelle veien er den riktige.
Uansett tror jeg mange overser den energi og tidskrevende delen.
Selv er jeg empat. Mesteparten av mitt arbeid går igjennom følelser. Så når jeg kanaliserer, får jeg føle hvilket bånd dere delte. Jeg får føle sorgen du sitter igjen med, og jeg gråter med deg. Jeg får føle sinne, skam, depresjon og avstand. Jeg kan få føle hvordan noen døde, en kraftig hodepine, pustebesvær, et slag. Jeg kan smake og se blod. Når jeg healer, kan jeg få føle blokkeringer, smerter, redsel, voldtekt. Jeg kan høre skrik.
Jeg får besøk om natten, av sjeler som så veldig ønsker å hjelpe deg videre i livet, og som nå «gjemmer» seg på andre siden. For nå har de måtte gå igjennom livet sitt via dine øyne. Men ingen kjenner dem igjen. Så jeg blir sittende med tanker og dårlig samvittighet, for jeg føler gang på gang at jeg ikke gjør nok. Både via kanalisering og healing.
Jeg må forsvare meg til folk som ikke er enig. Som mener jeg driver med svarte kunster, terroriserer de døde eller bare er ute etter å svindle penger. Selv om jeg ikke tar betalt.
Jeg balanserer det så godt det lar seg gjøre, men av og til går det på bekostning av tid med familien.
Jeg får meninger i øst og vest fra personer som krever mer hjelp enn jeg kan gi. For at andre healere eller medium har fortalt hvordan de gjør det. Og råd fra alle kanter om å jorde og blokkere meg utenom «åpningstiden».
Jeg får sjeldent hjelpe mine egene, og jo mer jeg utvikles, jo mindre får jeg se og føle de jeg savner mest.
Jeg har tro på at alle kan utvide sitt energifelt, og alle har en mulighet til å hjelpe andre innenfor et spiritualistisk perspektiv. Men jeg tror ikke det er meningen at alle kan og skal gjøre det samme.
Men jeg har valgt min vei før jeg kom hit, og uavhengig av innvirkning på eget liv og energi, ville jeg ikke byttet det bort. For jeg har fått bekreftelse på, at dette er den stien jeg skal følge.
Siste kommentarer