Bortskjemt?

Vi spirituelle, og forsåvidt vi som menneske, har en viss sympati og empati for andre sjeler.

Og uansett religion, så skal du på sett og vis elske din neste.

Så vi har organisasjoner i hytt og gevær (ja, jeg vet det heter hytt og vær, men ikke her oppe.) Vi stiller opp til dugnad og vi deler spleisen og tenner virtuelle lys, til høyre pekefinger pådrar seg kraftig karpaltunnelsyndrom. Vi syntes synd på, og vi føler med.

Men det er vel kanskje et spytt i havet. Ift hvor mange vi, fra innerste del av hjerteroten, egentlig forakter mer enn oss selv til tider.

For vi kjenner jo alle de personen, som sklir på nypolert skøytebane gjennom livet. De som generelt sett, ikke har en eneste utfordring i hverdagen. De som får alt opplagt på sølvfat, helt fra fostervannet skvises ut av lungene. Og dagens lys treffer dem for første gang. De som har babyer som sover igjennom natten fra første hjertesukk, og den største hodepinen er hvordan farge neste lamborgini skal være.

Innerst inne hater vi dem. Og vi elsker å snakke dritt om gardinlengden deres.

Hvorfor er det så vanskelig å ha medmenneskelighet til de som ikke trenger noe? Er de mindre verd? Er det bare for at vi ser på verden som ekstremt urettferdig. Og kanskje mener alle burde ha Robin Hood som personlig forbilde. Spesielt hvis du gjør det du kan, og de velger å hvile på sine laurbær.

Jeg ser på dette som et hvileliv.

Livet de kom fra eller livet de skal til, har vært, eller vil være såpass hardt. At sjelen deres trenger en pause fra lærdommene. Mulig det er lemlesting. Kanskje er det krig, uavhengig er det store traumer. Og sjelen trenger å komme seg. Emosjonelle sår er et arr sjelen skal leve med, som forplanter seg som visdom. Og det trenger tid til å gro.

Så neste gang du møter den som har alt. Send litt kjærlighet den veien og.