Du begynner dine første år med å føle deg elsket.
Du lærer deg å elske deg selv, med at noen har tro på deg. Heier på deg. Er der for deg. Står opp for deg. Trøster deg. Forstår deg. Sier unnskyld hvis de gjør noe galt, og viser tålmodighet.
Men hvis de viser irritasjon. Sinne, himler med øynene, kaller deg ting. Bare ytrer et ord når du gjør noe galt, eller viser med hele sitt vesen at du er mest bare i veien. Da må du undevise deg selv i din verdi.
Og den skolegangen kan være lang.
For hvis ingen lyser vei når du skal lære deg å gå, har du ingenting å sikte mot. Du famler rundt i mørket, og vet egentlig ikke hva du leter etter. Og hvorfor skal du lete, viss noen sier at ingenting finnes.
Du vil sette opp et steinhardt ytre. For selv om andre mener en ting, er det veldig vanskelig å si seg enig i noe man innerst inne vet ikke er sannheten.
Ja, du kan fortelle deg selv hvor stygg du er. Hvor lite potensial du har. Hvor feit, uproposjonert og dum. Men du gjør deg selv litt mindre for hver dag. For kanskje da vil ikke noen si noe. Kanskje de ikke legger merke til deg. Kanskje du kan forsvinne nok i alt for store, mørke klær. Ikke snakke for høyt, gjemme seg i hjørnet. Til at de til slutt ikke har noe igjen å kritisere deg for. Til de ikke ser deg. Og hvorfor? Jo, fordi det er fortsatt en del av deg som får vondt av kritikken. En del av deg som elsker deg. Selv om du driver med selvskading. Du ønsker å flytte smerten fra innsiden. Vekk fra den delen som verker mest, som ser din verdi. Du prøver så godt du kan å være enig med resten av verden. Men du vet bedre.
Etter du er ferdig å overleve, så må du lære å fungere. Men hvem er du? Det gjør fortsatt litt vondt. Så kanskje du bruker humor. Mulig du blir stor i kjeften. Eller bruker hår og kroppskunst til å få fokuset vekk fra resten av deg.
Før du lander på hvem du vil være, og hvordan du ser deg selv. Men det er fortsatt skummelt. For nå har du tilpasset deg i en verden som ikke hadde rom for deg i utgangspunktet. For helt oppriktig. Du vil være deg. Med fargerike klær, rød leppestift og høye hæler. Ja, du måtte en gang passe inn med guttene. I gutteklær, med guttehumor og guttejobb. Og da måtte du feks få andre til å utfordre deg, for å få bruke den nye kjolen du endelig turte å kjøpe. For å kanskje få slengt at det ikke overhodet ikke passer deg.
Kanskje jeg ikke passer inn, mulig framstår jeg som noe drøy. Knallrøde lepper og kullsvart eyeliner på en tirsdag. Jeg kan iallefall skryte på meg at jeg gjør det for min del. Og jeg har så mye kjærlighet til meg selv, at jeg har råd til å dele.
Jeg er handy. Jeg er sexy. Jeg er tålmodig. Jeg er omsorgsfull. Jeg er nydelig. Jeg er sta. Jeg er ikke helt som alle andre. Jeg er meg selv, med alle mine «feil».
Hva er din superkraft?
Siste kommentarer