Jeg har en hund.
Egentlig har jeg 2 hunder. Men jeg har en blandingrase. Og med sine 52 kg og 57 cm er han en gentle giant. Helt til noen trykker start.
Jeg bruker ikke skryte av meg selv. Men dyr er noe jeg har hatt forståelse for, hele mitt liv. De er enkle skapninger. Og så lenge du viser forståelse til dem, gir de ubetinget kjærlighet tilbake.
Og Dexter er ikke et unntak fra regelen. Han elsker virkelig med hele sitt hjerte. Det er bare det at han ikke alltid er helt hjemme. Har du sett filmen Marley and me? Gang det 7 og en halv. Dette er selve definisjon på Jekyll and hyde.
Ja, jeg har med vitende og vilje, alltid hatt store hunder. Delvis for at de virker avskrekkende for andre. Amygdalaen min roer seg betraktelig med tanke på hva de blir å gjøre med potensielle gjester, som ikke banker på. Og de er generelt mindre nervøs/gode familiehunder. Itillegg trenger jeg ikke å være redd for å tråkke på en med et uhell. For helt ærlig, det er ikke alltid jeg klarer å gå med egene ben.
Men enkelte ganger. Bare noen få. Jeg klarer å hente meg inn. Jeg teller til 10 og puster for harde livet. Men av og til skulle jeg ønske at han var en tibetansk teppetisser. Så jeg kunne plukket han opp å ristet et svar ut av han, på hvorfor han er som han er, og gjør som han gjør.
Store deler av tiden, så beveger han seg så andektig. Så grasiøst. Så lett. At hadde jeg satt en eggekartong under han, hadde det ikke forekommet en liten sprekk engang. Han legger hodet sitt i fanget mitt, og så vidt stempler hånden min med tungen. Øynene er halvt åpne, og han blinker sakte. Han sukker tungt, og han overfører en energi til meg. Som roer ned hele nervesystemet og pulsen min. Ungene kan leke gale mathias, og ommøblere huset. Men han leer ikke en muskel. Sukk mitt hjerte, men brist ikke❤️
Så hører han en lyd..
Han bruker alle sine 52 kg, og bruker magesekken min som springbrett. Han river med seg kaffekoppen og babygrinden. Skoene i gangen fyker veggimellom, og nåde deg hvis du står i løypen fra stue til dør.
Jeg gikk en tur på fjellet. Med ME er det ganske greit å ha en hund med litt størrelse og kraft. For med modifisert sykkelvogn og pulkdrag, tar han seg av alt av nødvendigheter. Men med 38 grader i solen og noen kg etter seg, blir han forståelig nok sliten. Tungen henger lengre og lengre ut. Du kan se det begynner å dampe fra hunden, og tiden er moden for en pause. Så vi setter oss attmed bekken. Solen steiker, han drikker litt vann, før han ramler til side, og minner egentlig mer om et kadaver enn en funksjonell art. Du lar han få en velfortjent hvil, og vurderer om det var feil dag for han å jobbe på. Men fuglene kvitrer og du kjenner takknemligheten. Men så ser du et øre som beveger seg. Tungen trekkes inn og hodet kommer opp. Du registrerer hva som skjer, men før du får tenkt nevron. Så har han lagt på sprang og du har permanente dekkspor fra topp til tå.
Jeg burde skjønt tegningen når vi hentet han. Vi skulle få han billigere enn de andre valpene. Fra første stund alene med oss, sa han ikke et knyst. På bilturer hjem, studerte han bare omgivelsene.
Dyr har de reneste sjelene på denne jord. De kan ikke lyve eller hate. De lever og reagerer ut fra instinkt. Det er ubetinget kjærlighet i deres hjerte. Og det kan du oppleve igjennom deres språk. Jeg tror og de kan lære oss vanvittig mye.
Jeg angrer ikke på at vi hentet han. Mesteparten av tiden. For han er helt fantastisk. Men veterinæren lurer også på om alt er helt vell.
Siste kommentarer