Skal det være sånn?
Alt gjør vondt. Det kjennes ut som at denne gang er det virkelig over. Er det slik hjertesorg føles?
Uenighet over hvor mange spiker som skal i en veggplate. Skal vi ha benkeplaten denne vei, og hvilken type list skal i mellom. Det begynte så bra. Motivert for å endelig gjøre oss ferdig. Normal samtale. Det er tilogmed plass til litt latter.
Men så er det noe som endrer seg. Diskusjon om gerikt eller hjørnelist ble for mye. Sinnet og frustrasjonen over å ikke bli hørt, blir for mye. Det bobler så fort over, at jeg ikke har sjangs i brennende helvette å tenke over reaksjon min. Å hvertfall ikke hvorfor jeg reagerer. Da går selvfølgelig også han i forsvar. For han så ikke hvilken knapp han var for nær. Han gikk litt for fort, og aktiverte bevegelses sensoren. Så sier han, akkurat litt for høyt.. Jeg skjønner ikke hvorfor du er så sint, jeg spurte jo bare!
Ingen av oss har et ønske om å gi opp. Ingen av oss vil være uten den andre. Vi er såpass oppegående folk, at vi vet med hundre prosjekter som må gjøres, litt for lite penger, og barn alene uten familie og venner som kan steppe inn. Så kan det koke kraftig over. Men noen ganger føles det overvelmende, og logikken går ut av vinduet.
Nå er vi plutselig en plass mellom 3 og 4 år, og er brennsikre på at begge hadde leken først. Så jeg går.
Etter en stund er brannen slukket, og røyken roer seg. Men uansett hvor mye jeg vil gå å bekjenne mine synder. Så reagerer ingenting. Jeg sitter låst i egen kropp.
Tankene om det er sånn her det skal være, hvordan er «normalt» forhold utvikler seg. Krangler vi for mye eller for lite. Er oppgavene jevnt fordelt. Hvilken ting skal jeg la gå, og hvor er den sunne grensen. For både han og jeg er jo berettiget følelsene våre.
Så det ender som regel med at han finner meg. Han tørker tårene mine og unnskylder seg. Men jeg får fortsatt ikke opp et ord. Hele meg skriker innvendig, men det hoper seg opp, til en kvelende klump i halsen. Uansett hvor mye jeg har lyst å vedkjenne mine feil, hvor mye jeg ønsker å henge meg rundt han, hvor mye jeg ønsker å kysse han. Så er jeg lammet.
Heldivis kjenner han meg nå. Ikke at han forstår så mye av det som foregår. Men han klarer som regel å se forbi stormen.
Å navigere seg igjennom et forhold, hvis du ikke vet hvordan det skal se ut. Det er av og til veldig vanskelig. Idiotboksen gjør det ikke akkurat bedre. Det blir spydd ut filmer og serien, med en romatikk ingen kan leve opp til. Men det er det eneste jeg har å sammenligne med. Så litt knute på tråden er nok å forvente. Men det tror jeg det er i alle forhold.
Siste kommentarer