I 7 år klandret jeg meg selv.
Jeg skammet meg. Jeg følte meg ekkel, uansett hvor mye jeg vasket meg. Jeg satt med følelsen av at nå kunne aldri noen elske meg.
Jeg sa til meg selv, det måtte være noe jeg overså. Det måtte være noe jeg gjorde, som fikk han til å tro at det var greit. Å teknisk sett var det ikke voldtekt, for det var ingen vold involvert. Kanskje jeg ikke hadde mer verdi.
Jeg har alltid følt meg i veien. Så jeg skulle ikke snakke med noen. Det var tross alt ikke verdt bryet. Det var jo bare meg.
Noen observerte merkene på armen min. De spurte aldri. Flere vet jeg hørte mine mareritt, og så mine tårer. De sa aldri noe.
Den dagen det kom fram, så var ikke kjeften fra min far verst. Ei heller tårene til min mor. Det var mistilliten fra mine søstre. To stykker som hadde vært igjennom det samme. To stykker som sikkert har hatt de samme tankene. To stykker som jeg trodde ville forstå.
Men de kunne bekrefte det jeg fryktet mest. Jeg var ikke verdt kampen. Det var lettere å skylde på meg enn på min bror.
Jeg trengte aldri at de valgte side. Men det verket så mye mer når de gjorde det. Det fantes mange unnskyldninger for hvorfor jeg sa noe sånt. Alt ga mening, utenom at det faktiskt hadde skjedd.
Jeg var lystløgner. Jeg trengte pengene. Jeg var fra en grenseløs familie, som gjorde grenseløse ting. Jeg var oppmerksomhet syk, misunnelig for omsorgen de fikk da de ble misbrukt. Jeg var for full til å huske klart. Og jeg var gammel nok da det skjedde, så det var ikke like ille.
Jeg mistet den lille plassen jeg hadde i familien. For meg føltes det ut som den perfekte unnskyldningen de hadde ventet på, for å kaste meg over kanten. Jeg fortsatte å bli straffet for noe som ikke var min byrde å bære.
Det er gått noen år. Jeg har det relativt bra. Jeg har forstått at jeg må se min selvverd, og velge de som ser meg. Men av og til, så ønsker jeg fortsatt den klemmen jeg trengte da
Siste kommentarer