Stortsett hver kveld. Samme leksa.
Vi pusser tennene, skrur av lysene og går i seng.
Vi kryper under dynen, gir hverandre et kyss og rigger til beste stilling. Men før jeg har vridd meg bare 1 av 143 ganger, så hører jeg en velkjent lyd. Min manns snork.
Ila dagen, med jobb, barn, hus og hjem. Byr det seg ikke all verdens muligheter til snakke. Og egentlig kommer jeg ikke på de tingene jeg skulle husket på å si, før vi ligger i sengen og stillheten senker seg. Men nå ligger vi her igjen. Du sover i din dypeste søvn. Jeg tenker på alt jeg ikke rakk å gjøre, og alt som skal gjøres. Er jeg riktig heldig, så begynner tankene spinne ut av kontroll og jeg husker plutselig på den ene krangelen vi hadde for 4 år siden. Av en eller annen grunn, så er de mest grusomme minner innprintet for evig tid på hjernebarken. Men om jeg har husket å låse døren, som jeg allerede har sjekket 2 ganger, det blir langt over min kapasitet.
Så her ligger jeg. Med tanker om hvordan livet ditt kunne vært, hvis vi ikke var sammen. Jeg ser for meg alt for klare bilder. Kjenner på alt for store følelser. Og skulle ønske at jeg fortsatt røykte. Samtidig som jeg fornemmer litt og litt mer hat til deg, for hver gang du starter sagbruket.
Men det får aldri du vite.
Dette er min selvtortur. Min byrde. For jeg vet at dette blir for dumt. Jeg vet dette ikke er nok til å vekke deg over. Men jeg håper for guds skyld ikke du våkner når jeg er i denne tilstanden. Samtidig som jeg skulle ønske det, så du kunne få høre nøyaktig hvor landet ligger.
Men nei. Du fortsetter i en intetanende forfatning. Og i morgen tidlig gir du meg et kyss eller 14, før fu drar på jobb,og tenker over hvor bra vi har det. For nå er det x antall dager siden sist konen din havnet i en selvdestruktiv spiral. Så ting er vell da på bedringens vei?
Siste kommentarer