Less is more er det noen som mener.
Om det gjelder sminke, eiendeler eller personlighet må være opp til den enkelte.
Jeg tror det var buddistene som viste fram den minemalistiske veien først. Og de har nok et poeng. Nei, vi trenger vel ikke pakke vår beste mensentruse, å gi avkall på resten. Hvor grensen går er vel også opp til livstilen. Derimot skjønner jeg konseptet.
Den røde tråden er å kunne fokusere på de viktige ting i livet. Men om jeg beholder vaskemaskin så skal vel det kunne gå. For slipper jeg å vaske den ene trusen for hånd, så sparer jeg tid til å heller løse verdensproblemer. I det minste, forhåpentligvis mine egene.
Vi levde helt fint i den tiden vi ikke hadde alt, både homo habilis og opp til nå, homo sapiens? Er det rett erklærer jeg meg herved smart, og forventer en tlf fra mensa ila de neste 5 virkedager.
Men hva er det som gjør oss så «avhengig» av alt i dag? Er det bekvemmelighet? Status? Kjedsomhet?
Litt av alt kanskje.
Det var ikke min første bil, men det var den første bilen som var bare min. En hvit Mitsubishi Pajero 1986 mod, 2.5 diesel med super roof. Det er første gang jeg har kjent på usunn tilknyttning for en eiendel.
For jeg hadde lært å ikke knytte bånd med ting. Med en far som var bipolar, kunne jeg ofte få en hund ene dagen, og så var den reist med ulvene den neste.
Men denne bilen. Jeg elsket henne. Ms uh-oh! For det var den lyden jeg lagde, hver gang jeg traff en dump bare litt for fort. Men det var fjæring i setene, så det var litt morsomt og. Samtidig som jeg kunne få vondt, og si unnskyld til henne hvis jeg følte det gikk litt hardt for seg.
Hun fløyt på snøen, og klatret uansett bakke. En gang røk balanseaksel reimen, men jeg kjørte allikevel nesten 170 mil før den ble skiftet.
Det ble skiftet motor og gir og alle andre deler du kan tenke deg. Men siste gangen hadde jeg ikke råd til å fikse henne. Og ikke til å beholde henne. Men jeg var heller ikke interessert i at noen andre skulle få kjøre min bil. Så før den ble kjørt på fyllingen, brukte jeg sleggen til å knuse alt som kunne vært brukbart for noen andre.
Det tok meg noen år å skjønne hvorfor jeg måtte gråte over et kjøretøy. Det var mitt første steg på vei til å finne meg. Mitt første skritt mot frihet, fra min familie og barndom. Det var i mange år min eneste form for trygghet. For jeg visste at jeg kunne sette meg i denne bilen, og hun ville frakte meg over land og strand, uansett hvor i verden det måtte være. Så ingen noen sinne ville finne meg.
Jeg var for ung til å skjønne at jeg ikke gikk til grunne med henne. Så dagen jeg mistet henne, følte jeg at jeg mistet meg selv igjen. Jeg var tilbake til start, og igjen skulle jeg bare sitte med minnene. Og igjen måtte jeg igjennom en prosess der jeg klandret meg selv. For jeg hadde pånytt gjort den feilen, å blitt glad i noe som ville forlate meg.
Ja, det var bare en bil. Men den var min. Så helt ærlig, jeg kan nok leve minimalistisk, men jeg har nok langt igjen til munke utdannelsen min.
Siste kommentarer