Den følelsen.
Følelsen av en ikke eksisterende følelse.
Litt nummen. Litt lettere irritabel. Sensasjonen av å gå igjennom hverdagen på autopilot. En smule deprimert. Og en mindre utavdegselv opplevelse.
Jeg kjenner jeg er stresset, men hvorfor? Så vidt jeg vet er det ingenting på agendaen. Men allikevel en indre uro over noe i vente. Et skifte i luften.
Det har vært en ustabilitet og anstrengt følelse i lengre tid. Og det føles ut som verden er på vei ut av balanse.
Med pandemi, krig og klimaendringer. Så føles alt litt overveldende. Usikkerheten over dagen i morgen lurer bak middagsrester og ferieplaner. Som en tung tåke, et lysfattig sted.
Historiene gjentar seg og det føles ut som menneskerasen ikke lærer av sine feil. Uansett hva noen foretar seg, har vi allerede et ord for hva som foregår. Og det virker som jo flere virtuelle lys som blir tent, jo sterkere blir motstanden fra de som hater.
Det dukker til stadighet opp nye gjennombrudd innenfor medisinens verden, men desto fler blir rammet av alskens diagnoser. Utallige person i sin beste alder dør. Å jo mer fokus det blir på mental helse, jo fler tar selvmord. Og det føles ut som jorden bare spinner litt fortere enn tidligere.
Forklaringene er fattig, og religionene har som normalt forskjellige meninger. Selv innenfor sin egen sjanger.
Jeg har hørt at vi skal opp i høyere vibrasjoner. Jorden skal rense opp i sin energi. Endring i dimensjon. Det er snakk om astrologi, numerologi, astrale himmellegemer, aliens og sykluser. Jeg vet ærligtalt ikke hva det er. Men uavhengig ordet man bruker for å beskrive situasjonen, er det klart at noe er på gang.
Jeg tror og at dette skiftet kan gjøre noe med oss. Vi er tross alt laget av samme energi. Men jeg tror og at universet har en mening med planen sin. Og jeg tror det er en grunn til at store deler av menneskeheten føler på det de gjør. En pause knapp kanskje? At en høyere form har satt oss på pause fra å føle for mye, fram til dagen vi virkelig trengs. Til tiden kommer, da vi skal oppfylle vår livs største oppgave å lærdom. At grunnen til at vi blir så raskt sliten, av den minste lille ting, er for at vi ligger på ladning? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner sjelen min våkner av tanken.
Selv i denne hjernetåken, blir jeg og lettere emosjonell. Jeg føler på mer empati, og nyhetene blir for mye å takle. Og det gjør ikke noe. På en eller annen måte får jeg med meg det som er viktigst. Jeg trenger ikke å bli påminnet en katastrofe kl 7, 9, 11, 19 og 21. For selv om det kanskje kommer en periode noe forventes av meg, så har jeg et eget liv å leve fram til da.
Men en ting vet jeg. Alt blir som det skal.
Siste kommentarer