Jeg sitter her å gråter, akkurat som at det er din feil.
Jeg sitter her å tørker tårer, selv om det er mitt valg at jeg blir.
Jeg sitter her å tenker, hvorfor utsetter jeg meg selv for dette?
Jeg vet jeg må ta ansvar for eget liv. Men det blir tyngre å tyngre for hver dag.
Jeg vet jeg ikke kan forandre deg. Men jeg skulle så inderlig ønske, at jeg i det minste kunne være med å forme bare denne delen.
Du har trykket så mange ganger på mine knapper, at du har gjort deg selv om til en trigger. Å så gir du meg mindre å mindre forståelse for hver gang jeg reagerer.
Men det er valget mitt at jeg blir.
Jeg vet at hvis jeg setter meg først, setter jeg mine barn sist. Men jeg vil preke i deres framtid om å selv sette seg først. Barn har det bedre hvis deres foreldre og har det bra.
Jeg vet at hvis jeg gjødsler behovet for å bli sett først i køen, så mister jeg tilgangen til andre sider som trenger næring. Så hvordan finner jeg ut hva som er viktigst?
Egoistiske tanker, jeg vet. Men hvordan ha det bra uten å være til dels selvsentrert?
Jeg har to regler for en mann. 70/30, har han 70% av det du ser etter, vil du miste de hvis du ser etter de siste 30% i noen andre. Og så lenge det er flere gode dager enn dårlige, så er det ennå verdt det. Alle møter noen skjær i sjøen, men dette begynner å føles ut som Titanic.
Når er nok, nok? Jeg vet når. Men ettersom mønstret går, blir jeg ikke å ta tak i livbøyene. Jeg ser meg selv i min mor. Og skjønner henne desverre mer og mer. Kanskje det er en lærdom i det. Om det er håpet om å bli sett, som holder fast. Eller troen på meg selv som daler. Det vet jeg ikke. Uansett spiller det ingen rolle, da utkomme er det samme. Jeg elsker deg, å jeg er blir ikke å gå. Så kjærlighet er nok alt som trengs, på både godt å vondt.
Men det er greit. Jeg ser tankene og følelsene dine forandrer seg. Jeg vet at jeg trenger ikke gå. For det gjør snart du. Å det er å ok. Jeg er vant til å bli forlatt. Kanskje det er derfor jeg blir. For jeg vet at prosessen blir enklere for deg hvis det er du som får gå. For jeg tror ikke det er meg du vil ha. Det virker iallefall ikke sånn. Jeg tror på kompromiss i et forhold. Men jeg tror å på å gi alt til den som trenger det. Å du vil ikke lengre gi meg noe. Du vil bare gi meg det du tror som kan få meg til å holde kjeft.
Siste kommentarer