Mine øyenstener. Min verden. Mitt hjerte. The apple of my eye. Mine barn.
Jeg elsker dere så mye at det gjør vondt. Noen ganger har jeg lyst å ta en tygge av dere. Men noen ganger har jeg lyst, på godt nord norsk, å ete hauve av dåkker.
Ja dere er mitt alt. Samtidig som jeg kan slite med å puste i nærheten av dere. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gi dere kjærlighet på mine premisser.
Men nei. Når jeg sitter avslappet i sofaen å tar meg en kaffekopp. Så er det ingen krapyler å se. Ingen som har noe å verken vise eller fortelle. Ingen som trenger kos. Ingen som bare vil sitte litt på fanget.
Men når jeg har 17 andre ting på tapeten, lukter dere det? Jeg står med våt klut rundt fingeren, etter å ha brent meg på middagen. Hundemat utover gulvet, for jeg har en valp som er mer i luften enn på gulvet. Trening som skal rekkes å et hus som skulle vært vasket tidlig i forrige uke. En mann som ikke finner et verktøy, som han er overbevisst om at det er jeg som har rotet bort.
Da vil dere fortelle om dagen, og vise tegninger. Krangle om en ny type slæng som dere mener jeg må avgjøre. Diskutere om leggetid og hvorfor akkurat du må gå på akkurat denne treningen, som du selv valgte. Prøve dere på en ny trend, som er å raskest få foreldrene forbannet. For å så selv stampe vekk i sinne å slamre med døren, for at jeg tydeligvis er verdens verste mor, som ikke er glad i dere, for akkurat nå klarer jeg ikke å vie min fulle og hele oppmerksomhet mot alle på en gang.
Så krangler mann og barn, for kua glemte den engang var kalv. Så får jeg påført en dose til med dårlig samvittighet. For jeg gir ikke nok oppmerksomhet til min kjære.
Dagen blir til kveld, og jeg går i fjøset for å gråte en skvett. For i stallen er det ingen som dømmer meg. Der er en hest som vrinsker lykkelig, han er glad så lenge han får mat. Ender som kvakker hele døgnet, så lenge noen årker å høre på de. Å en vær som jeg er ganske sikker på, flørter med meg.
Jeg har alltid tenkt at dagen jeg får barn, skal jeg ikke bli mine foreldre. Jeg skal vise omsorg. Jeg skal beskytte dem. Jeg skal være tålmodig og jeg skal ha tid til dem. Og jeg skal nyte tiden, for de blir jo så fort stor.
Og forsåvidt har jeg lyktes. For jeg gjør disse tingene. Men jeg går glipp av mesteparten, for jeg går hele tiden å venter på at de skal bli større. For helt ærlig, jeg er søkk sliten. Jeg er sliten av å krangle. Av å aldri føle meg tilstrekkelig. Av å sammenligne meg selv med egene foreldre. Av å bekjempe egene demoner i alle sammenhenger.
Jeg kjenner det er to dråper før det bobler over, nesten konstant. Så jeg bruker ufattelig mye energi på å ikke eksplodere til mine nærmeste. Det siste jeg vil er å bli sint på dem. For jeg ønsker ikke at de skal være redd meg på samme måte som jeg følte det. Og når dette ligger å ulmer under overflaten, så har jeg store problemer med nærkontakt. Kommer det et barn å skal klemme, kysse, danse, så kan jeg slite, bokstavelig talt med å få puste.
Jeg kjemper mot å ikke gjøre dette barnet noe, ikke dytte det ned å løpe ut i frisk luft, for rommet blir mindre uten å bevege seg. For jeg har fortsatt logisk tankegang.
Og noen ganger kan jeg avverge følelsene så mye, at jeg blir nummen. Jeg føler overhodet ingenting ovenfor noen. Men det er fortsatt en del av meg som vet hva som skjer. Så kommer det noen for å få kjærlighet, så klemmer jeg tilbake. For jeg vet hvordan det i utgangspunktet skal være.
Jeg smiler, sier at jeg elsker deg, samtidig som jeg tenker i bakhodet, gjør jeg virkelig det?
Jeg er klar over at det er helt normalt å bli overveldet. Jeg vet mine barn ikke hater meg. Jeg vet at jeg er en god mor, og mine rundt meg antagelivis ikke opplever meg på samme måte som jeg kan føle det av og til. Men noen ganger fantaserer jeg om å bli en Alaska bush man.
Siste kommentarer