..

Hva fortjener egentlig en mor med ME? Eller en hustru for den saks skyld.

Kan jeg ha en glede i hverdagen, eller fraskrev jeg meg den retten v første fødsel?

Vi er jo to om både barn, dyr og husholdning.

Men hjernetrimmen kommer inn der uføretrygden går ut. For jeg er jo hjemmeværende, med ikke mindre enn 2 diagnoser som gir fatique. Itillegg til andre helseutfordringer. Og det er ikke alle dager jeg klarer å fungere optimalt. Faktisk ikke en dag.

Så det er ofte både frokost og middagskopper får stå litt extra. Det kan gå en uke med kjøpsbrød før jeg baker på nytt. Barna lager middag en gang i uken. Støvsugingen fordeles, og den store klesbretterdagen nærmer seg hver dag med stormskritt. Kun for at hauven i sofaen kan vokse forbi komfortabel liggestilling.

Jo, jeg kan av og til lage bollemelk til kveldsmat hvis de spør. Og jeg kjører hvis de skal til venner. Jeg hjelper med lekser og hører på ilandsproblemer. Jeg har og snekret harry potter tryllestaver og hjulpet med pappkostymer. Så helt frakoblet som mamma er jeg vell ikke.

Men når barna er på skolen, og mannen på jobb. Eller når de flakser til venner og gubben brøyter. Skal jeg da sitte å vente på neste kommando? Ikke det at det ikke er nok å gjøre, for det tror jeg at jeg konstaterte ganske bra. Og ikke at ikke familien har gitt meg glede, for det gjør de fortsatt. Men skal jeg ikke være meg oppi det hele? Eller er er jeg ene ansvarlig for de huslige plikter fram til alle er dratt fra meg? Når helsen ikke strekker til hjemme. Blir det da feil å hente 17 ish dyr å ta ansvaret for?

Dyrene gir meg glede. Og det er noe jeg må daglig ut å stelle med. Joda, jeg er utslitt når kvelden kommer. Og egentlig før dagen starter. Men jeg er og mer i bevegelse. Jeg spiser mer. Er sterkere. Sitter mindre på skjerm og hjelper noen ekstra sjeler. Itillegg smiler jeg mer.

Men det går utover begges økonomi. Barna og mannen må hjelpe til mer i huset. Og de dagene jeg ikke klarer, ute i fjøset. Vi ser ikke hverandre så mye som før, men det er for at jeg ikke lengre sitter på stedet hvil.

Kanskje det virker urettferdig. Men min glede er like mye verdt. Og hverdagen min skal ikke bestå i liggesår eller oppvask.